Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - På leting etter den forsvunne Ejnar Mikkelsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
å bVabatis odde kV OT NS PENE PEV an hå Gudr4
landet som hadde fått navnet hans var ham verdig. Helst vilde
kongen ha spurt noen eksperter om dette først. Men Rasmussen
var ikke den som lot seg målbinde. Han buste på:
— Jeg vet godt det er forbudt å motsi en konge. Men jeg gjør
det likevel, fordi jeg vet det bedre og fordi jeg har rett!
Knud Rasmussen var en mann full av humor og humør. Han
kunde more seg kongelig over de små ting i livet. Det forteller
blant annet følgende lille historie:
Engang kom det en svensk-amerikansk vitenskapsmann til
Grønland. Han var høytidelig som bare en svenske kan være det,
men Rasmussen var som kjent dansk til fingerspissene. Han hilste
vitenskapsmannen med glede og sa at de alle var henrykte over
å få besøk av ham:
— Og nå, sa Rasmussen, skal De få et sjeldent delikat, råttent
stykke kvalrosskjøtt. Har De noen gang smakt riktig godt gjen-
nomgjæret, rått kjøtt?
— Mja, svensk-amerikaneren hadde ikke prøvd det og var ikke
så helt sikker på at han likte det.
— Det er storartet, ropte Knud. Så skal vi lære Dem å like det.
Vi har en lett gjæret, gjennområtten kvalrosslabb med en sjel-
den fin aroma. Det var et svinehell, at vi har gjemt på den til nå!
Rasmussen tok en øks og hugget av et dyktig stykke til mannen.
— Alle må like denne retten, og jeg kan se på Dem at De
er mann for å verdsette eskimoisk kost, — det er også nød-
vendig for å forstå disse menneskene. Råttent kjøtt hos eskimoene,
frukt i tropene og gåseleverpostei i Paris!
Rasmussen gaflet i seg og roste kjøttet over alle grenser.
— Nå, hvordan smaker det, spurte Rasmussen, fint, ikke sant?
— Mjo, det er eiendommelig vil jeg si, jeg har aldri smakt
noe liknende.
— Ikke sant, det er fint. De skal få mer, og Rasmussen skar
en ny svær luns til mannen. Spekket var helt grønt, så råttent
var det, forteller Freuchen. Det hadde omtrent den samme fargen
som mannens ulykkelige fjes.
— Bare spis, sa Rasmussen, vi har mer enn nok av dette deilige
kjøttet. De må ikke være beskjeden. Han drev spøken videre
60
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
