Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Dødsferden nord for Grønland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Det gikk flere timer uten at noen av ferddeltakerne tenkte
over at han var borte. Det hendte jo så ofte på turen at han
måtte ut og fangste og kunde bli borte i timevis, ja, en hel dag
eller mer. Men nå gikk det altfor lang tid. De ga seg til å lete
febrilsk. De ropte og hujet navnet hans gjennom den uendelige
stillheten. Hele natten gjenlød landskapet av ropene. Kom der
noe svar? Eller ropte noen om hjelp? I samfulle 72 timer leter
kameratene, går og går, søker og gransker alle gjemmesteder
undervegs. Til slutt må de gi opp. Først bygger de tre varder
og legger noe proviant og utstyr i dem for det tilfelle at Hendrik
skal komme til rette igjen. I vardene legger de beskjed om hvor
de drar, så han kan ta seg fram til de andre om lykken skulde
være god. Alle tenker på Hendrik. Det kan ikke være mulig at
han er vekk for alltid, han den livlige og virksomme, mannen
som aldri sparte seg selv.
Noen dager seinere stopper de alle sammen opp og bygger en
æresvarde for Hendrik Olsen. Flaggene er senket på halv stang
og Knud Rasmussen holder en hjertevarm tale på dansk og grøn-
landsk, slik bare han kunde det. I den talen sa han blant annet:
— Et sted i dagboken min har jeg skrevet at etter hvert som
en liten håndfull mennesker som vi lever oss sammen på de
barske, øde kystene, danner vi liksom et lite samfunn for oss selv.
Den store, vide verden, den vi dro ut fra, blir snart så fjern at
den bare eksisterer for oss i tankene våre og i lengslene ... Det
som angår den ene, kommer oss alle ved. For her hvor vi er
henvist til oss selv, må vi være felles om lagnaden og alle de til-
skikkelser, som faller i vår lodd . .. Jeg skal aldri glemme den
stemningen som hersket i teltet vårt i de dagene da vi lette etter
Hendrik og stadig håpet på at han skulde dukke opp bak en
bakkekam. En stemning av uhygge — en følelse av trist hjelpe-
løshet over intet å kunne gjøre, og en nervespenning, som fikk
oss til å fare sammen og lytte for hver usedvanlig lyd som brøt
den store stillheten omkring oss.
Men forgjeves skulde vi lete, og til ingen nytte skulde vi stirre
oss trette inn over fjell og kløfter. Hendrik skulde aldri komme
tilbake og nyte hjemkomstens gleder sammen med oss andre.
5 — Eskimoenes venn.
65
28. Knud Rasmussen fra seinere år. 29. Grøn-
lenderen Hendrik Olsen, 30. Ekspedisjonens
komme til Anpat.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
