Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Dødsferden nord for Grønland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
PS LEE IG ØSE EGGET
Aldri skulde han etter alle strabasene komme til å høste lønnen
for sin trofaste hjelpsomhet, og hans glade latter skal ikke lyde
for oss under oppbruddstravelheten.
Det skulde være unødvendig her ved denne beskjedne minne-
varde å si noe om Hendrik selv. Vi kjente ham jo alle som en
bror, og det å kjenne ham var det samme som å holde av ham.
Rasmussen sluttet den strålende minnetalen med disse ordene:
— Polareskimoene har et ord som sier at intet menneske blir
bofast og tar land for alltid, før døden innhenter ham og binder
hans legeme til en steingrav. Da først er en i stand til å stedfeste
et menneske til et land. Jeg foreslår derfor at vi, idet vi følger
denne tanken som er båret av naturmenneskets veldige frihets-
idé, gir denne øya, der Hendrik fant sin grav, hans navn.
Hendrik var en kristen mann. Vi vet alle hvor meget han holdt
av å synge sine salmer når han en gang i mellom var trist i sin-
net, og derfor skal det også nå før vi for alltid taper det landet
av sikte, der han kjempet den siste store kampen alene — lyde
et Fadervår på hans eget morsmål, som en avskjedshilsen fra
hans gamle kamerater.
Nå hadde de pemmikan og havregryn igjen til 16 dagers marsj
med halve rasjoner. Det var ikke mye å gå på, men nå gjaldt det
livet mer enn noensinne. Snøstormer manglet det ikke på, regn
heller ikke. Det var å vasse og vasse. De måtte slå hundene i hjel
for å få litt mat. Dyrene var tynne som skjeletter og kjøttet var
ikke noe å skryte av.
Etter som det bar framover, gikk det dårligere og dårligere med
Thorild Wulff. Dette så ut til å skulle ende med katastrofe for
dem alle. Noe alvorlig måtte gjøres. Knud Rasmussen bestemte
seg da til å ta med eskimoen Ajako for i lengst mulige dagsmar-
sjer å ta seg fram til bebodde strøk og få hjelp der til de andre
som ble latt tilbake. Wulff, Lauge Koch og de to andre eskimoene
skulde følge etter så godt de kunde inntil hjelpen kom.
Knud Rasmussen satte alle sine krefter og all sin vilje inn på
denne ferden. Det ble et voldsomt kappløp med døden. Til Ajako
sa han på vegen:
66
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
