Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Dødsferden nord for Grønland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Spørsmålet var nå: Hvordan skulde en få vekket livslysten hos
Wulff? Kanskje kunde en rein redde ham, men det vilde vare
en tid før vi kom så langt at vi traff på slike dyr.
Wulff og jeg sov den andre natten i 13 timer, men Wulff syntes
å ha ennå mindre krefter enn dagen før. Vi måtte vente på ham
stadig vekk trass i det at vi gikk meget langsomt. Han klaget
over vondt i hjertet og tiltagende blodmangel. Gang på gang
spurte han meg om sanatorieforholdene i Danmark, snakket om
havresuppe, egg, maltekstrakt og andre fetende retter.
På tre timer gikk vi fire kilometer, så farten var ikke noe å
skryte av. Vi skjøt noen harer og etter Wulffs henstilling ble de
kokt, men da retten var ferdig vilde han ikke ha noe kjøtt. Han
spiste litt suppe. Han gjemte kjøttet sitt fra dag til dag og delte
det ut til oss andre når han ikke selv spiste det.
Merkelig nok klarte han å gjøre botaniske iakttagelser. Av og
til var fingrene hans så stive at han ikke kunde skrive. Da skrev
jeg for ham etter diktat. Han livnet til når han snakket om plan-
ter, han fant på vegen. På to dager hadde vi fire mann skutt og
spist ni harer, så vi burde ha godt håp om å klare oss gjennom
det verste.
Etter to dagers forløp ble været umulig med stadige byger
så vi kunde ikke se harene på vår veg. Stadig vekk måtte vi
vente på Wulff. Den tredje dagen tilbakela vi 8 kilometer på
12 timer. Wulff var irritabel og en enkelt gang noe uklar. Alle-
rede denne dagen sa han flere ganger: Det er bedre å dø, denne
vandringen er verre enn døden.
Vi hvilte i tolv timer og vi trodde også hvilen hadde gjort
Wulff godt, men da vi hadde gått tre timer, sa han:
— Nå kan jeg ikke gå lenger for hjertet mitt. Vil dere finne
en plass til meg, der jeg kan bli liggende, helst i nærheten av
noe vann, så jeg kan få noe å drikke, et sted der dere kan finne
meg, hvis dere får noe vilt i den aller nærmeste framtiden.
Jeg forsøkte å oppmuntre ham med at det nå ikke var så langt
igjen til folk. Det så ut til å hjelpe en liten stund, men så sa han
plutselig:
— Dette er som å gå til sin egen begravelse.
70
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
