Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - På hodet inn i det ukjente
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
pr
— Gid dere alle må reise uten onde ånder i eders følge!
Ikke så svært langt unna vilde Rasmussen støte på andre eski-
moer. Der vilde han gjerne bli en tid, og for å gjøre et lengre
opphold der kjøpte han et laksedepot på 300 kilo for en halv kilo
te, en halv kilo sukker, 20 stykker platetobakk og en liten lomme-
kniv. I Lord Mayors Bay, ikke langt fra boplassen Sarfaq, lå
vrakrestene av John Ross" skip som forliste i disse farvannene i
1829, altså nesten 100 år før Rasmussens komme til disse traktene.
Dette vraket var av stor verdi for boplassens folk, de hentet jern
der fremdeles. Det eskimoiske navnet på havnen var Qilanartut,
De glade forventningers strand.
Det gikk ennå sagn om hvordan skipet i sin tid ble oppdaget
av en mann ved navn Avdlilugtoq, som var ute på selfangst. Da
han fikk øye på de høye mastene trodde han det var en stor ånd
og flyktet hals over hode. Det ble holdt råd mennene imellom, og
de fant at det var best å komme den onde ånden i forkjøpet,
så de utrustet seg med harpuner og buer for å angripe den. Da
de nærmet seg skipet så de levende mennesker ombord, noe som
gjorde eskimoene ennå mer engstelige. Men så våget de seg fram
til skipet og de hvite mennene kom mot dem og la våpnene sine
fra seg. Selv gjorde de det samme. Det ble et hjertelig møte med
omfavnelser og forsikringer om vennskap. Dette var første gang
det kom hvite menn til disse kantene av kloden.
Da skipet forliste ble en del av «innmaten», som eskimoene
kalte det, reddet i land. De fremmede dro bort og etterlot seg en
masse ting som var særlig kjærkomne og verdifulle for de inn-
fødte, ting som tre, jern, spiker, ankerkjettinger, tønnebånd og
andre saker som de laget om til kniver, harpunspisser, lakse-
lystrer, reinspyd og kroker. En mast som drev i land ble det
sleder av. Sager forarbeidet de av tønnebånd. Det tok både
sommeren og høsten å få saget opp materialene, men tid har jo
eskimoene nok av.
Det var ikke alltid så liketil for Knud Rasmussen å få kjøpt
til seg dette og hint som var av interesse for ham og samlingene
hans. Men med den menneskekunnskap han satt inne med og
den sjarme han eide lyktes det å overvinne alle vanskene.
106
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
