Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Knud Rasmussen som han var
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
han fikk bruk for alle musklenes kraft og styrke. Merkelig nok
var denne polarfareren kuldskjær. Han kunde flasse nesen og kin-
nene slik at det ikke liknet noen ting, aller minst en polarfarer.
Og han frøs mer enn det var anstendig for en mann av hans yrke.
Den som så Knud Rasmussen en gang, husket ham alltid. Ørne-
nesen hadde et lite kokett knekk, det svarte håret hang ned i
"pannen, stritt og tykt. Det så ikke ut til at noen kam i verden
kunde klare det håret. Det har vært hevdet at han mer liknet en
indianer enn enn eskimo. Og det kan være mye i det. Som kjent
var hans norske mor også av eskimoisk avstamning, så han skulde
altså ha en smule eskimoblod i årene. Ansiktets hud hadde en
egen lød som ikke var vanlig på våre breddegrader. Øynene var
gode, uten mistanke. Rasmussen vilde helst tro godt om men-
neskene. En gang hadde han og noen venner besøkt noen Hudson
Bay-folk. Blant disse traff de på en mindreverdig person, som
både var ugidelig og skittenferdig. Da de var kommet et stykke
på vegen, begynte en å kritisere mannen. Rasmussen hørte litt på,
så sa han:
— Ja, men han spilte nå godt grammofon!
Knud Rasmussen var viril, en krutt-tønne når det gjaldt å
komme i gang på ferdene. Før han dro ut skulde han jo helst
berekne pemmikan pr. hund for dagen og måneden og året, provi-
anten for folkene osv. Han satt der og reknet og reknet, likte det
ikke. Til slutt slengte han blyanten fra seg og sa:
— Og så rekner vi 50 prosent hell, så går det nok!
Og hellet fulgte ham, det tør en påstå. En slump hell må en
alltid rekne med på slike ferder. Han var den fødte leder akku-
rat som Amundsen. Som han kommanderte han aldri. Videre
forsto han å velge de rette folkene som han visste han kunde
stole på, og ble sjelden skuffet. Han overlot til enhver å stelle
med sine egne saker. En sjelden gang en liten bemerkning
nærmest uttalt som et ønske. Deltakerne i ferdene hans ble
egget av hans pågåenhet, utholdenhet og rike arbeidsevne. Han
lå alltid i teten med sleden sin, han var lederen, føreren. Sparte
aldri seg selv om det var aldri så ubehagelige greier en kom opp i,
ja, om det så gikk på livet løst. Han var aldri anmassende eller
126
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
