Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - No. 28. 5. oktober 1929 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Masteformen
ill
ELEKTROTEKNISK TIDSSKRIFT
No. 28, 1929
øke spennvidden med samme pilbøide fra 290 til
350 meter som normal spennvidde. Hvad dette
betyr økonomisk kan enhver forstå. Praktisk talt
alle utgifter, undtatt selve ledningstrådene, er min
sket med %. Mastene blir nok litt tyngre, men det
er allikevel forsvinnende og opheves av fordelen
ved gjennem de lengere spenn å være mere ubundet
til å kunne ta hensyn til terrenget ved masteplase
ringen. Resultatet har da også vært meget lovende.
Numedalslinjen, som har det minste tverrsnitt av
de to, nemlig 95 mm.2, har kostet 30 500 kr. pr. km.,
mens den større Osloledning med 120 ram.2 bare har
kostet 34 000 kr. pr. km. Vi regner at vi på for
skriftsendringen har spart rundt en halv million
kroner. Vi er ennu ikke ferdig med den statitsiske
regnskapsmessige gjennemgåelse, så eksakte tall kan
jeg ennu ikke opgi.
Man skulde tro at der efter så mange års erfa
ring skulde ha dannet sig visse standardformer av
mastetyper, som for de forskjellige ledninger uten
nærmere dypere overveielser skulde være de selv
sagt beste. Og dog viser det sig at der neppe
hele verden over finnes to ledninger med ens maste
form, ikke engang i hovedtrekkene. Dette skyldes
de mange og innbyrdes motstridende fordringer
som der må tas hensyn til, og herunder legger en
konstruktør inere vekt på det ene og en annen på
det annet av disse hensyn. Det primære utgangs
punkt er selvsagt ledningenes geometriske beliggen
het i forhold til hinannen og de krav som må stilles
på det punkt, så får jernkonstruksjonene lempe sig
elter. Vårt norske, kuperte terreng skaffer her
ganske andre vanskeligeter enn man har de fleste
andre steder, idet avstanden mellem mastepunktene
blir så høist forskjellig og fordi terrengforholdene
10-dobbelte av den forskriftsmessige snelast uten
brudd. Altså har en effektiv sikkerhet = 10 eller
deromkring. Nu er det selvfølgelig ikke noen fordel
for en ledning å ha en overdreven sikkerhet i en
enkel konstruksjonsdel, her selve kabelen, mens de
andre deler som master, klemmer, isolatorer, tra
verser m. v. ikke er forsynt med den samme høiere
sikkerhet. Det er direkte bortkastede penger. Der
for er det det teoretisk riktige prinsipp å henføre
alle de forhold som skal fastlegge sikkerhetsbereg
ningen til belastningsforholdet ved brudd, eller nær
opunder dette, hvilket fører til anvendelsen av en
fiktiv eksepsjonell tilleggslast med sikkerhetsgrad
lik 1 over det hele. Herved opnåes en jevn utnyt
telse av materialet under hensyn til alle beregnelige
faktorer.
Da vi bygget Numedalsledningen holdt vi oss
ennu til de gamle hevdvunne forskrifter på dette
punkt. Før vi la ivei med Osloledningen, som er
satt i arbeide ca. 1 år senere, søkte vi om tillåtelse
til å gå ut fra denne nyere betraktningsmåte. Her
ved opnådde vi ved å øke ledningstrekket å kunne
Fig. 4. Snebelegg på Rjukanoverføringen.
Fig 5. Rjukanledningsmast,
391
’’ ’ ******’ _’ ,^«g
*.«t$ ’’JjZOCZ ’ .’ >•;. ji^v^T1–- ’ .*., 7T* ’ $ -
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
