Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - No. 28. 5. oktober 1929 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
I fc Af
’
ns ,
ELEKTROTEKNISK TIDSSKRIFT 1929, No. 28
uvilkårlig fører til en hyppig anvendelse av lange
spennvidder. Ledningenes bevegelse såvel i hori
sontal som i vertikal retning vokser nemlig praktisk
talt med kvadratet på spennvidden og herigjennem
også faren for sammenslagning av ledningene inn
byrdes.
Når der legger sig våt sne på en ledning, optil
G—8 kg. pr. løpende meter, så gir det i et spenn
på 250 meter en samlet vekt på l 1/^—-2 tons. Når
den faller av går den i hele spennet samtidig og
ledningen skyter i været med voldsom kraft. A
beregne dens veier og virkninger er da selvsagt
ugjørlig, man kan i høiden opstille sannsynlighets
beregninger eller samle bitre erfaringer. Dette
siste har vi gjort. Den første ledning vi bygget
ved vårt kontor var Rjukanledningen, og vi gikk
ut fra en ledningsanordning som vist i fig. 5 og
mente at vi her med ca. % meters klaring måtte
ha nok. Økonomisk har det nemlig stor betydning
å holde denne avstand så liten som mulig, da ellers
den nederste tverrarm blir altfor lang og fører til
svære vridningspåkjenninger, Dessuten bevirker en
lang, undre tverrarm alltid tilsvarende høie master
på grunn av at der må regnes med skrått sideter
reng. Så tiltalende denne masteform enn er, så
har vi måttet forlate den på grunn av usikkerheten
mot ledningssammenslagning. Yed næste kraftled
ning, Gjøvikoverføringen, gikk vi derfor over til
fig. 0 med en lang midtre travers og de andre to
korte rett over hinannen i 7 meters innbyrdes av
stand, idet vi mente at disse 7 meter var tilstrekkelig
sikkerhet. Men nei dessverre, så var ikke tilfellet,
seiv om forholdene var adskillig bedret, i hvert fall
optil en rimelig spennvidde.
Ved Numedalsledningen ved Noreoverføringene
gikk vi derfor til en forbedring av den samme
mastetype ved at vi ikke la øversle og underste led
ning rett over hverandre men forskjøv dem 1 meter,
fig. 7. Helt fornøiet var vi nu ikke med denne
løsning, særlig fordi den ved alle vinkler skaffer
Fig. 7. Nummedalsledningsmast.
Fig. 8, Vinkelmast pä Nummedalsledningen.
Fig. 6. Gjøvikledningsmast.
f’’ - F
392
V r
f , Jk&- :
%
Jii&
’ \ t; |
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
