Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - No. 14. 15. mai 1931 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
1931, No. 14
ELEKTROTEKNISK TIDSSKRIFT
fait så negativt ut, gikk nu bestrebelsene vesentlig ut
på å finne klemmekonstruksjoner som kunde tåle sving
ninger. Man utsatte de ophengte ledninger for sving
ninger av en bestemt amplitude og talte hvor mange
millioner svingninger ledningen med de forskjellige
klemmeanordninger tålte før den fikk brudd. Hele ar
beidet syntes således på det tidspunkt å være lagt an
på å finne midler til å begrense svingningenes virknin
ger, mens man så å si hadde opgitt å gripe ondet i selve
roten, nemlig å fjerne eller dempe selve svingningene.
For å komme tilbake til mitt samarbeide med tys
kerne så vil man av dette forstå, at jeg kom like i det
rette psykologiske øieblikk og tyskerne grep vår ide
med megen begjærlighet og med den vanlige tyske
grundighet gjennemarbeidet de øieblikkelig det hele rent
teoretisk. Jeg hadde dessuten en av mine modeller med
mig, som vi da underkastet prøver i de nevnte prøve
stasjoner med meget gode resultater, særlig når vi tar
i betraktning at dimensjonene var helt vilkårlige.
Da jeg således så at der intet bedre var å finne an
dre steder, måtte jeg snarest se til å komme til en
brukbar utførelse som vi kunde benytte på vår egen
ledning snarest mulig. Tyskerne regnet og vi laget
forsøksmodeller med forskjellige dimensjoner som vi
prøvde med naturlige svingninger på våre ledninger og
så sammenlignet vi resultatene. Da disse fait helt sam
men gikk vi til ophengning av 300 dempere på de er
faring-smessig mest utsatte steder og med de dimen
sjoner som vi på begge sider var enige om for denne
ledning. Jeg kan anføre at vår første modell veide 5—6
kg., mens den nu benyttede veier 1,5—2 kg. komplett.
Imidlertid må det jo sies, at begge deler er av be
tydning og at disse forsøksstasjoner også var i høi grad
interessante. Man hadde her forskjellige spenn hvor
ledingene blev satt i svingninger ad kunstig vei. I
den ene benyttet man rett og slett en roterende ma
skin med et ekscenter som ved en fjæranordning direkte
mekanisk satte ledningen i svingninger. Den annen me
tode var å la ledningen svinge i et konsentrert magne
tisk likestrømsfelt og så førte vekselstrøm gjennem
ledningen med den ønskede svingningsfrekvens. Når
resonnans var tilstede kom ledningen i sterke sving
ninger hvis amplitude man helt kunde regulere
ved hjelp av vekselstrømstyrken og magnetfeltet. Man
kunde på den måte få endel millioner svingninger pr.
dag og således på forholdsvis kort tid få sammenlig
nende prøver på motytandsdyktigheten av klemmer og
ledninger.
Dette med dimensjoneringen er et langt kapitel for
sig, seiv om jeg er nødt til dessverre å ta det nokså
summarisk, til tross for at det er noe av det interes
santeste ved hele problemet. Man har altså tre for
skjellige variable som både hver for sig og likeoverfor
hinannen må fylle visse bestemte krav. Man har fjær
kraftens størrelse, vekten av stemplet og luftfriksjonen.
For oss elektroingeniører kan det herunder ha interesse
å se på likhetsforholdene mellem denne mekaniske
svingeanordning og en vanlig elektrisk svingekrets med
selvinduksjon, kapasitet og ohmsk motstand. Kapasi
teten er fjæren, selvinduksjonen er massen og den
ohmske motstand er friksjonen, luftdempningen. Ved
et bestemt svingetall (frekvens) vil også den mekani
ske svingekrets ha sitt resonanspunkt og jo mindre
luftfriksjonen er des skarpere utpreget vil dette reso
nanspunkt være. Ved dette resonanspunkt vil altså dem
perens stempel ha sitt største utslag og dette vil være
motsatt rettet av kabelens bevegelse.
Den eneste fare vi må ha for øie er bøiningspåkjen
ningen i forbindelse med tretthetsfenomenene like ved
ledningsklemmene. Sådanne tretthetsfenomener i sin al
mindelighet har jo vært gjenstand for meget omfatten
de studier hele verden over og resultatet fremgår best
av de hosstående kurver. (Se fig. 10.)
Hovedresultatet av disse kurver er for oss at der
er en viss tretthetsgrense som blott denne ikke over
skrides så vil aldri tretthet inntre. Med andre ord man
behøver ikke å tenke sig nødvendigheten av helt å
bortskaffe svingningene, kun å bringe dem ned i rime
lige amplituder, så kan de gjerne være der til evige ti
der, hvilket er en stor trøst.
Fig io. Forhold mellem hruddbelastning og aniall belasioinger. (Kurver over tretihelsgrenseii i metaller.)
190
a sf ning
Belasfmng
>v k3/c^ ft
* I » I O ly 1/. I «T* 1 f: I rj • I I | I I I f I *
io* io5 icv" io° iob lo7 I 2 3 li 5 6 7 S 9 10 rmll.
Antal b®i ninger Antal Taoininger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
