- Project Runeberg -  Elektroteknisk Tidsskrift / 44. Årg. 1931 /
464

Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - No. 34. 5. desember 1931 - Sider ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Og videre sier Hagerup:
virksomhet på linje med vannforsyning, renova-
sjon o. s, v. hvilke i en viss utstrekning
nyter prioritet for sine krav i boer.
2. På samme tid som kredittgivning er nødvendig
ELEKTROTEKNIKK TIDSSKRIFT 1981, No 34
menneskelig kraft som skjer efter ansettelseskontrakt
mellem arbeider og arbeidsgiver. Den kan jo også
gå ut på enten en bestemt betaling for en viss av
målt ydelse akkord eller på en fast avlønning
pr. timeverk eller annet tidsrum. Den elektriske
enhet for ydelse, 1 kWh lik 1,35 hestekrefter, kan
også uten videre omgjøres til et likeverdig antall
«menneskekrefter».
kurshoet en sådan rett for derved å fri det for å
betale (ora enn kun prosentvis) vederlag for en
ydelse, der ofte enten alene kommer skyldneren til
gode eller iallfall ikke fullt ut kan utnyttes av boet.
Men uten lovhjemmel er det vanskelig å påvise en
tilstrekkelig rettsgrunn for en sådan opsigelsesrett.
Den omstendighet, at der efter konkursen hverken
for konkursskyldneren eller for hans bo er adgang
til å nyte godt av en kontraktsmessig betinget ydelse,
gir efter almindelige, obligasjonsrettslige grunnset
ninger ingen opsigelsesrett.»
Alt dette mener jeg peker på et kontrakts- eller
leieforhold og ikke på et almindelig kjøp og salg
av en håndgripelig vare. Leieforholdet er jo også
vanlig fastslått i strømleiekontrakter mellem abon
nent og elektrisitetsverk, og en rekke besteramelser
i disse kontrakter peker på et forhold som kan sam
menlignes med vanlig leie således bl. a. i almin
delighet en tidsfrist for leieforholdets ophør.
«Har boet rett til å inntre i leieretten, og benyt
ter det sig herav, må det tilsvare den efter inntre
delsen forfalne leieavgift som massegjeld.» . . . «Det
synes ikke naturlig å foreta noen sondring mellem
den del av avgiften, der svarer til tiden før konkur
sen, og den, der faller på tidsrummet efter denne. De
enkelte avgiftsterminer må betraktes som en enhet.»
Professor Aubert (ikke å forveksle med foran
nevnte advokat Thaulow Aubert) beraerker også at
elektrisk lys «vel nærraest må kalles verksleie i
forbindelse med tingsleie». Det fremgår også av en
rekke tyske dommer i de siste år at strømlevering
der opfattes som et fortløpende leie- eller kontrakts
forhold. Hvad professor Hagerup uttaler om kon
kursens innflydelse på sådanne kontraktsforhold sy
nes også å falle sammen med de tyske domsavgjørel
ser på området. Professoren uttaler:
Efter denne anskuelse skulde et elektrisitetsverk
være i sin rett, når det hvis boet ønsker fortsatt
strømlevering forlanger full dekning for såvel den
strøm som er levert til konkursskyldneren før kon
kursens åpning som for strøm til boet i avviklings
tiden. Ønsker boet ikke fortsatt strømlevering må
kravet gå inn i boet på lik fot med andre upriori
terte krav, men den hele kontraktstid eller termin
kan anmeldes.
«Ved kontraktsforhold der er beregnet på en
viss varighet og ved hvilke vederlaget skal erlegges
i visse terminer, må det ansees som en vesentlig
forutsetning for den vedblivende beståen av forhol
det, at den, der skal betale vederlaget, ikke vitterlig
savner midler hertil. Den, der har inngått en sådan
kontrakt med konkursskyldneren, må derfor efter
konkursen ha adgang til å uttre av forholdet, med
mindre vederlaget for den hele kontraktstid betales
eller sikres på betryggende måte. Tvilsomt kan her
alene være, hvorvidt forholdet uten videre skal an
sees bortfalt ved konkursen eller om der må skje
opsigelse og isåfall med hvilken frist. Efter vår
rett vil man visstnok anta, at der må gis konkurs
skgldneren sedvanemessig opsigelse», og videre:
I sistnevnte fall melder sig spørsmålet om hvor
vidt elektrisitetsverket står sig på å anmelde den
hele kontraktstid. Ved vanlig levering efter vippe
tariff vil det være sannsynlig, men ved langsiktige
særkontrakter kan det være tvilsomt.
Det annet forhold som jeg tror ved siden av
opfattelsen av strømlevering som et leie- eller kon
traktsforhold kan ha spillet inn ved elektrisitets
verkenes stilling til konkurskravene, og også ved
deres tilsynelatende vidtgående krav i andre tilfelle,
er deres opfatning av sin virksomhet som liggende i
en noe annen plan enn vanlige forretninger med
omsetning av almindelige varer og det av følgen
de grunner:
«Har konkursboet rett til å gjøre kontrakten gjel
dende, kan det kun kreve opfyllelse av den annen
part på betingelse av, at det seiv fra sin side fullt
ut betaler vederlaget. Det kan ikke kreve den annen
parts prestasjon mot seiv kun å betale med prosen
ten Boet må, når det optrer krevende, holde sig
innenfor den samme begrensning, som kravet hadde
i forhold til konkursskyldneren, hvis rett det jo er,
boet gjør gjeldende. Visstnok er medkontrahenten
konkurskreditor og må, hvis han på sin side vil kreve
kontrakten opfylt, finne sig i konsekvensene her av
(se nedenfor). Men så lenge han forholder sig pas
siv og intet krav gjør gjeldende mot boet, er han
ikke forpliktet til å yde sin prestasjon uten mot op
fyllelse av det derfor avtalte vederlag.
1. Elektrisitetsforsyningen er en samfundsgavnlig
i alle fall i et tidsrum tilstrekkelig for måling av
strømforbruket i én termin, inkasso, varsel for
strømstengning o. s. v. så har elektrisitetsver
ket, som en i realiteten monopolartet virksomhet,
en moralsk plikt til strømlevering. Hertil kom
mer i almindelighet at elektrisitetsverkets priser
ikke beregnes til å dekke uforutseede tap på
strømleveringen. Det bør da til gjengjeld i denne
sin kreditt-tvungne stilling kunne gardere sig mot
Konkursskyldneren kan ikke påberope sin egen
insolvens som grunn til å uttre av et kontraktsfor
hold, når medkontrahenten ikke ønsker dets ophør.
Større føie kunde der vel være til å innrømme kon-
474

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 20:58:11 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ett/1931/0488.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free