Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - V. Nytidens filosofi - 1. Immanuel Kant. Hans holdning overfor de filosofiske problemer i tiden. Utviklingsgang og kritiske grunsyn. Teori om moralen og om dømmeevnen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
1. immanuel kant
77
et uttrykk for det lovrette, det nødvendig givne. Hume hadde
vist, at årsaksopfatningen var noe subjektivt. Av det sluttet
han, at den er vitenskapelig sett grunløs eller uviss. Men av
samme kjensgjerning slutter Kant, at årsakstanken er noe
nødvendig. En tenkende opfatning i årsaksbegrepets form må
være gitt forut for all erfaring; uten det var, vilde ikke noen
erfaring bli av. I dette forhold stikker også forklaringen til
et annet viktig faktum, nemlig til det, at «formene», og da
først og fremst forstandskategoriene, ikke er bare noen
løsrevne anlegg hos oss, men er integrerende deler av et personlig
sjelsliv. At de får betydning for kunskapsprosessen skyldes
den kjensgjerning, at de brukes efter grunsetninger som gjelder
for dem. En kunde spørre, hvad det stikker i, at disse former
spiller en slik rolle som den her skildrede. Kant svarer med
å vise til den faste sammenheng i vårt indre liv. Dette er det
psykologisk sterkeste punkt i hans kunskapslære, hans tale
om det han kaller enheten i appersepsjonen. At de aprioriske
former må tilkjennes slik avgjørende rolle, for det finner Kant
beviset i efternevnte omstendighet: Om en var uten disse
former, så vilde det være ute med all erfaring og med alt det
forstandsarbeide som nu faktisk er forhånden. Sitt syn på
saken uttrykker Kant således: Forstanden er naturens
lovgiver. Den får sine lover a priori og ikke ved lån fra naturen.
Hvad som mere er, den foreskriver naturen dens lover. Man
har hittil lært, at forstanden må rette sig efter gjenstanden.
Men det er omvendt; gjenstandene må rette sig efter
forstanden. Av synsmåter som disse grodde senere retninger i
Tyskland frem. Kant mener i disse ord å ha uttalt en sanhet
med de mest vidtrekkende følger. Den må, mener han, volde
ikke ringere omveltning innen filosofien enn læren hos
Koper-nikus fremkalte innen astronomien. Subjektet rykker inn til
å bli midtpunktet for kunskapslivet.
Det som er sagt ovenfor refererer sig til de to første deler
av elementærlæren. En ny flokk med problemer tar Kant
for sig i en tredje del. Sansningen og forstanden har det vært
tale om; nu kommer fornuften for tur. Kant kaller denne del
dialektiken. Den går på det oversanselige. Vet vi noe om
sådant? Det vi vet uttaler vi i en dom, og kunskapen vår
former vi ved å legge emnene inn under kategoriene. Men
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
