Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - III. Normalplanen av 1939 - 1. Planens bakgrunn og lovhjemmel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Minimumskrav
må fastsettes
Minstekrav må
bli bindende
for alle skoler
Fastsettelsen
av minstekrav
en mer ensartet folkeskole så den det som nødvendig å få «en
veiledende og kontrollerende centralinstitution i likhet med den
høiere skoles undervisningsraad».
Den parlamentariske skolekommisjon var helt av samme
mening. Den uttalte om skolestyrenes selvbestemmelsesrett ved
utarbeidelse av skoleplaner at ordningen hadde ført til «en meget
stor uensartethet rundt om i landet, en uensartethet som ikke
kan sies å være av det gode». Den siste normalplanen betegnet
nok et framskritt, men den gjorde langt fra full nytte, for «det
står fremdeles skolestyrene fritt om de vil ta hensyn til
normalplanen eller ikke». Særlig timefordelingen burde mer bli den
samme alle steder. Dette ville være til fordel for folkeskolen selv,
for næringslivet som skulle ta imot storparten av elevene etter
endt skolegang, og for alle videregående skoler. Det siste tilla
kommisjonen stor betydning. En viss frihet burde skolestyrene
ha, mente den, men det kunne de få selv om departementet fikk
hjemmel for å fastsette «visse minimumskrav med bindende
virkning». I det forslaget til nye folkeskolelover som Den
parlamentariske skolekommisjon la fram, het det da også: «For hvert fag
skal Kirke- og undervisningsdepartementet oppstille visse
minimumskrav.»
Disse tankene ble ført videre av Plankomiteen for den nye
skoleordningen av 1935. I sin Innstilling I pekte den på det
uheldige i at det lot seg «ikke gjøre engang nogenlunde å definere det
mål av kunnskaper og modenhet som avsluttet folkeskole i Norge
betegner». Så burde departementet fastsette en normalplan som
skolestyrene ble tilpliktet å legge til grunn ved utarbeidelsen av
de kommunale planer. En slik normalplan, måtte «stille opp
visse minstekrav som skal være bindende for alle skoler.»
Å fastsette minstekrav i en ny normalplan ville etter
Plankomiteens mening bli en både vanskelig og betydningsfull oppgave.
Kravene måtte gå ut på at «bestemte, centrale og grunnleggende
ting» ble solid gjennomarbeidet. De måtte ikke settes for lavt når
det gjaldt dannelsesgrunnlag som var nødvendig for alle eller av
avgjørende betydning for fortsatt skolegang, men de måtte på
den annen side ikke settes så høyt, særlig ikke hva
detaljkunnskaper angikk, at de ville tvinge skolene til drill og dressur.
Minstekravene burde ikke være mer omfattende enn at lokale innslag
kunne komme som tillegg til dem i de kommunale planer, og de
burde ikke utformes slik at de la vanskeligheter i veien for
anvendelsen av «moderne arbeidsskolemetoder».
15
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
