Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fortuna. En havnehistorie - VI
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
95
av en aldeles motbydelig lukt. Stanken fra råtne
poteter forfulgte mig hvor jeg gikk og stod, for-
styrret mine tanker, spolerte måltidene, plaget mig
endog i drømme. Det var som en atmosfære av
svindel omgav skibet.
Jeg gikk 1 rette med Burns for all denne overdrevne
omhu. Jeg hadde vært glad til om han hadde skalket
luken og latt dem omkomme under dekk. Skjønt
det vilde vel neppe vært heldig. Stanken kunde
muligens ha ødelagt sukkeret. Den forekom mig sterk
nok til å angripe selve jernverket. Dessuten var det
for Burns blitt et personlig anliggende. Han for-
sikret mig at han visste hvordan poteter skulde be-
handles til sjøs. Han hadde lært det som gutt, sa
han. Mitt tap skulde bli det minst mulige.
Dels fordi jeg tror han gjorde det av et godt hjerte
— det må ha vært det — dels på grunn av fyrens
forfengelighet, torde jeg simpelthen ikke be ham
senke min ulyksalige spekulasjon i havet. Jeg tror
han blankt hadde nektet å lystre. Og der vilde op-
stått en uhørt og komisk situasjon, som jeg ikke
følte mig sterk nok til å klare. Så råkte vi ut for storm,
og jeg var lykkelig som ingen sjømann har vært det.
Da vi til slutt la bi utenfor Port Philip Heads for
å ta losen ombord, hadde ikke luken vært åpen på
en uke, og det var som om vi aldri hadde hatt en
potet ombord i skibet.
Det var en motbydelig dag, rå og stormende,
med svære regnbyger og voldsom vind; losen, en
munter snakksom fyr, greide med styringen og pratet
om løst og fast, drivende av vann fra hode til fot,
og jo voldsommere regnet pisket, jo bedre så han ut
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
