70 jeg å stige ned av fjellskråningen for å komme inn i skogen nedenunder mig. På skråningen var det bare få trær, så jeg kom fort frem og gikk uten å være redd for å gå mig bort, ti jeg tok godt merke på nogen meget store og høie trær oppe på høiden. Til dem måtte jeg lett kunne finne tilbake. Jeg hadde for mig den samme utsikt som den foregående dag, og søkte også nu tilvenstre ut mot det vann som jeg så i det fjerne. Da jeg kom ut på sletten, hadde jeg atter ur- skogen foran mig, og jeg måtte merke trærne for å kunne finne tilbake. Jeg gikk snart mellem store, høie trær, snart måtte jeg trenge frem gjennem busker og småtrær. Enkelte ganger traff jeg på små åpninger i skogen, og der viste sig noget dyreliv: papegøier og deilige kolibrier fløi omkring 1 solskinnet. Men no- gen frukt som jeg kjente eller turde spise, fant jeg ikke. Jeg var alt redd for at jeg ikke hadde dreiet nok av tilvenstre, og at jeg istedenfor å komme til van- net, var kommet lenger inn i skogen, da jeg plutselig hadde en deilig liten bukt foran mig. Jeg gikk straks ned til stranden og smakte på vannet. Det var salt; altså var jeg ved havet. Den prektige, store skog gikk ikke like ned til vannet, men levnet nogen hundrede meter bred strandflate aldeles bar. Buktens sider var begrenset av meget bratte, men ikke meget høie ås- rygger, som syntes å trekke sig sammen ut mot havet, så jeg ikke kunde se det. Jeg hadde en kokosnøtt med; den og nogen østers som jeg fant, utgjorde min middag. Da jeg, efter å ha spist, gikk ut mot havet, så jeg en del fugler som hakket meget ivrig på noget som lå under et stort tre. Det var visst første gang disse fugler så et menneske, og de var ikke redde. Da jeg kom like hen til dem, fløi de op 1 treet. Det var en meget stor frukt de holdt på med. Jeg så straks at jeg her hadde en brødfrukt. Den var sine fire, fem tom- mer i gjennemsnitt, og kjøttet innenfor det tykke skall