100 kom dit. Jeg visste at det ikke var usedvanlig at skib som av en eller annen årsak søkte hen tl slike øer, sådde og plantet frø fra Europa. Det kunde jo være tl den største velsignelse for ulykkelige skibbrudne, og for skib som fordrives av kursen så provianten slipper op. Denne potetesaker var meget mere verdi- full for mig enn alle de skatter sjørøverhulen inne- holdt. Hulen bragte mig med gru til å tenke på synd og forbrydelse, akeren talte levende om menneske- kjærlighet, og omsorg for medskabninger. Ved kysten så jeg ikke noget som kunde opmuntre mig til å friste lykken ved å gå over når vannet var borte. Dette syntes ikke å inntreffe regelmessig, og vannet var ikke alltid like lenge borte. Med tungt hjerte måtte jeg derfor opgi den ting, og belage mig på å gå videre. Jeg måtte gå rundt for om mulig å finne Mary og for å få en mening om hvor stort mitt «kongerike» var. Ja, det var mitt kongerike; men jeg hadde ikke mange å herske over; to leoparder og to papegøier var alle mine undersåtter. Da jeg skulde gå en ukjent vei, forsøkte jeg ikke å ta nogen kansndr med mig. Nogen poteter tok jeg derimot med. På den side av øen var kysten ikke så innskåret av bukter; veien var derfor ikke så lang, og efter nogen dagers forløp var jeg ved den revne som hadde voldt mig så meget arbeide å komme over. Jeg gikk op langs revnen, over elven som dannet vannfallet, og var så på kjent mark. Men da det var tidlig på dagen, og jeg ikke hadde nogen «hjemme som ventet på mig», tenkte jeg at jeg likeså godt kunde følge kanten av avgrunnen like ut til sjøen, komme inn i min «have» 08 derfra til mitt hus. Denne vei hadde jeg aldri gått tiltross for at den egentlig lå like innpå min dør, men når den var fullført, vilde jeg også ha gått hele Apekattøen rundt. Min ø var så stor som et prestegjeld her hjemme,