IOL og da den for den største del var bevokset med skog, var det ikke så snart gjort å bli kjent der. Når jeg skulde inn i skogen, måtte jeg bruke min store kniv for å bane mig vei og for å gjøre merker 1 trærne. På den måte blev det bare et lite stykke skog jeg kunde undersøke på hver tur. Jeg forteller dette her for at man skal forstå at der kunde finnes ting temme- lig nær mitt hus som jeg ikke hadde nogen anelse om. Jeg gikk altså ved randen av fjellkløften ut mot havet. Kløften var like bratt hele veien; jeg hadde den bratte styrtning og den nakne Skilpaddeø på venstre hånd og den tette skog og Apekattøen på høire. Da jeg kom et godt stykke ned, begynte jeg å skimte havet mellem trærne; jeg så at det gikk en stor bukt inn bak min «have», og at det forøvrig var bestrødd med holmer og skjær. Endelig stod jeg helt ute på et forbjerg som strakte sig temmelig langt ut i havet. Foran mig hadde jeg det umådelig store hav så langt øiet kunde nå; til- venstre og litt bak mig lå Skilpaddeøen, tilhøire hadde jeg først den nysnevnte bukt, så stranden som strakte sig henimot «haven», og endelig bortenfor der mitt hus, mitt tre, mitt hjem. Som vi av det foregående vet, fortsattes stranden langt bortenfor der til den odde hvor kysten dreiet om, og hvor jeg traff sundet som skilte min ø fra det annet iland. Også det «ukjente land» kunde jeg såvidt skimte lengst tilhøire. Jeg hadde aldri fra noget annet sted sett så meget av mitt kongerike; derfor kalte jeg den fjellpynt jeg nu stod på for «Utsikten». Efter å ha sett mig om skulde jeg nettop vende mig om for å gå til mitt hjem, da mitt øie falt på et skjær av en ganske forunderlig form. Det var noget så kjent i linjene, de var så regelmessige og så forskjellige fra alt annet rundt omkring. Et håp, en tanke for igjennem mig, jeg kjente blodet strømme heftig til hjertet. Var det virkelig et skib? Det var ingen