216 Vi gikk forut. Det var tydeligere, men svakt. Nu var det bare en banken. «Vi må undersøke dette. Er Sterke Hai redd?» spurte Jens. «Sterke Hai aldri redd,» lød det korte svar. «Så følg mig. Du Håkon må bli på dekket.» Jens grep en lanterne og gikk ned i forrummet, fulgt av Sterke Hai, som hadde trukket sabelen. «Hvad tror du dette kan være Håkon?» «Jeg vet ikke min venn,» svarte jeg, «kanskje det er en ulykkelig sjørøver som er syk eller fengslet.» «Jeg er så redd.» «Det skal du ikke være. Hadde den som er dernede kunnet gjøre nytte eller skade, hadde han nok vist sig før. Vi har skibet i vår makt nu, og er godt be- vebnet.» Der kom tre menn op av forrummet; men Jens bar den ene. Det var altså en syk. «Hvem er det, Jens?» «Det er en gammel bekjent!» «Hvorfra?» «Ja, hvem skulde vel ha drømt om slikt! Det er førstestyrmannen på «Lord Nelson».» «Styrmannen på «Lord Nelson» en sjørøver! Det er umulig!» «Ja nu skal vi høre,» sa Jens rolig, idet han la sin byrde fra sig. Jeg gikk nærmere. Det var virkelig styrmannen på «Lord Nelson». Han var meget medtatt, og stirret forbauset på Jens og mig. Da vi hadde snakket norsk, hadde han ikke for- stått hvad vi sa. «Men hvorledes er De kommet ombord her blandt disse sjørøvere?» spurte jeg. «Jeg er selv plyndret og næsten myrdet,» svarte den ulykkelige mann. Han var så svak at han ikke kunde stå og han hadde vanskelig for å snakke.