229 møisommelig rodde mig frem på mine flåter. Drevet av kraftige åretak, var vi snart så nær land som vi anså for tilrådelig. Der var mannskapet forsamlet, og ventet med lengsel på at vi skulde komme; ti deres gang på øen hadde vist dem at opholdet der hverken vilde bli behagelig eller langvarig. Og hvad de i det siste døgn hadde hatt å leve av skulde egentlig heller ikke sette mot i dem. Kaptein Howell hadde tatt en meget fremtredende plass, og man så at han var betenkt på atter å føre underhandlingene med Jens. På sin sedvanlige bydende måte befalte han mann- skapet å trekke sig noget tilbake, tilkastet sin styr- mann et mørkt, truende blikk, og opførte sig som om han var herre og befalende. Han blev adlydt av gammel vane og frykt. Vi rodde nærmere omtrent ved siden av hverandre. Jeg så at Howell stod med hånden inne på barmen, det var en usedvanlig stilling for ham, han pleiet ellers alltid å ha dem i bukselommen, — jeg tenkte ikke nettop på det i øieblikket; men jeg fikk god grunn til å tenke mig om, og minnes hvad som nu inntraff. Jens var for gammel og for klok til å stole på sjø- røverne, han lot derfor stanse i tilstrekkelig avstand, reiste sig op 1 båten og sa, efterat han hadde talt sjørøverae og funnet at alle var tilstede: «Hør nu folk! Vi som har tatt «Sjøløven» har besluttet å seile herfra med den og la dere bli tilbake; men dere skal få midler til å komme over til den annen ø, hvor der finnes mat og drikke, og, hvad der er viktigere, en båt på stabelen. Den kan snart gjøres ferdig. Men der er nogen ting på den annen ø, som vi vil ha med, og da ikke begge parter kan være der på sarime tid av visse årsakers skyld, må dere bli hernede på stranden inntil våre saker er bragt ombord. Jeg gjør hele mannskapet ansvarlig for hver enkelts opførsel. Hvis nogen går herfra før jeg gir