230 tilladelse til det, vil jeg ikke sende mat iland idag. Jeg blir liggende her og passe på, mens den annen båt utfører flytningen. Styrmann, har De forstått mig?» «Ja, ja,» svarte styrmannen. «Og forstår alle mann engelsk? Hvis ikke så sørg for at de får min vilje å vite.» Mannskapet skrek at de hadde forstått det; men det var åbenbart, at de ikke syntes synderlig godt om denne beslutning. For disse folk å bli dømt til op- hold på en øde ø, var visstnok ikke behagelig. «Stille,» sa Howell, som hele tiden ikke hadde sagt et ord. «Hør nu hvad jeg har å si.» Derpå fulgte nogen ord som vi ikke kunde høre, men som øien- synlig gjorde stor virkning, og endelig: «Tror du din hund at vi lar oss sulte av dig? Jeg skal sørge for dig. Ut efter dem, gutter!» I et nu trakk han pistolen frem, to skudd falt mot Jens i samme øieblikk, og kapteinen sammen med flere av sjørøverne styrtet sig i vannet for å ta våre båter. Men skuddene kom ikke til sitt bestemmelses- sted og blev avskutt aldeles uten sikte; for i samme øieblikk Howell hevet pistolen og var nogen skritt ute i vannet og endel av «Sjøløven»s mannskap fulgte efter, styrtet en mann, likesom av vanvare i forvir- ringen, like efter Howell, og snart lå de begge og veltet sig inne på det grunne vann. Da anføreren falt, stanset alle mann, og hele Howells dristige plan var strandet, eller om man heller vil, druknet. Dette var gjort i så få øieblikk at vi ikke engang hadde kunnet fatte farens storhet; men følgen var så latterlig, at Howell og den annen mann reiste sig op av vannet under en lattersalve fra gøre båter, mens sjørøverne stod slukøret og skam- ulle. 3 Badet hadde ikke bidratt til å kjølne Howells hete blod; ti han var ikke før kommet på benene igjen, før han slo til jorden den mann som hadde løpt