231 ham overende. Denne mann var «Lord Nelson»s båts- mann, det var ham som hadde sett Howell finne pistolen og som hadde fulgt ham skritt for skritt på hans undersøkelse. Han hadde forstått at Howell hadde en dristig plan isinne; men da han skjønte at vi absolutt var de sterkeste, betenkte han sig ikke et øieblikk på å ofre hele Howells plan for å gjøre sig fortjent til vår takk. Derfor passet han hele tiden nøle på Howell, og løp ham så overende, nettop som han hevet pistolen for å skyte Jens. Men det var nær kommet ham dyrt å stå, ti Ho- well hadde visstnok myrdet ham på stedet, hvis ikke Jens hadde lagt sig imellem. Howell vadet inn til land, skamfull som en hund, og fra den tid tok han ingen del i forhandlingene mellem Jens og mannskapet. Disse forhandlinger endte nokså fredelig. Mens Jens lå som vakt for å passe på sjørøverne, rodde negerkokken og jeg til hustreet for å hente alle de saker vi vilde ha med oss. Det var et godt stykke vei dit, og det var å forutse at jeg ikke kunde bli ferdig med flytningen på en dag. Det vilde jo være et ikke ganske ubetydelig arbeide å få skatten bragt fra skjulestedet og ombord i «Sjøløven». Da jeg efterat ha innlastet så meget gods båten kunde bære, rodde ut til skonnerten, var det nesten aften, og hele denne tid hadde Jens ligget på en alt annet enn beha- gelig vakt. Sjørøverne fikk sendt mat iland, og det blev pålagt dem at de fulltallig skulde møte frem den følgende morgen. Slik gikk det også den følgende dag, og den engel- ske styrmann, som ikke hadde nogen anelse om de rikdomme hulen hadde inneholdt, kunde ikke be- gripe hvad det var i alle de kasser og sekker jeg bragte ombord. Da skatten tilhørte Jens og mig, fant jeg ikke at jeg behøvde å gi ham nogen nærmere for- klaring for øieblikket.