232 Endelig hadde jeg fått skatten ombord, hadde tatt med mig de få ting jeg selv hadde gjort og som hadde gjort tjeneste den første tid jeg var på øen. Mary hadde vært iland og tatt avskjed med hustreet og alle de kjente steder, de to leoparder var ombord, og — jeg kan gjerne si — en rørende avskjed var tatt med gje- tene. Vi hadde bragt iland alt hvad sjørøverne kunde trenge for å leve og få båten istand. Vi forsynte dem endog med de nødvendige våben; ti vi kunde ikke la dem være forsvarsløse på et sted hvor de kunde bli angrepet av ville. Alt var ordnet så langt, og skon- nerten lå med løskastede seil, ferdig til å spre sine vinger for å sette kursen hjem til gamle Norge, da det spørsmål plutselig dukket op for oss: «Kunde vi forsvare å la Howell, dette skrekkelige menneske, tilbake sammen med mannskapet?» Selv om disse vilde betenke sig og forlate den avskyelige levevei de hadde fulgt, var det sikkert at hans innflydelse vilde være stor nok til å forhindre enhver bedring. Vi kunde godt tenke oss at han vilde skynde sig å få båten istand, og med den angripe det første skib han støtte på. Dette var et meget vanskelig punkt. Efter megen overveielse blev det besluttet at Jens formelig skulde innsette sjørøverstyrmannen som anfører, gi ham våbnene, og la ham råde. Han hadde hele tiden vist sig som en rimelig mann, der fant sig i forhol- dene, ja han hadde endog takket fordi vi ikke be- handlet ham hårdere. Han syntes å være en bestemt mann, som ikke lett gav makten fra sig når han først hadde den. Å ta Howell med oss, kunde det ikke være tale om, da vi måtte ha to til av sjørøverne til hjelp på skibet, og kom Howell også, kunde vi aldr: være trygge. Styrmannen blev innsatt som befalende på øen, og Borneo nevnte to mann, som han syntes vi helst skulde ta. Da disse to menn blev utvalgt, bad båtsmannen om