233 å måtte få følge med oss istedenfor å bli tilbake på øen; han påberopte sig, at han hadde våget sitt liv ved å løpe Howell overende dengang denne vilde skyte Jens. Det hadde han visstnok rett i, men han hadde våget det foretagende, ikke for å frelse Jens, men for å ha noget å påberope sig hos oss. Han var en ful mann, som meget godt hadde forstått at når vi først var i besiddelse av «Sjøløven» hadde vi full- stendig overmakten, selv om sjørøverne var langt overlegne i antall. Derfor gjaldt det å gjøre sig oss forbunden. Denne hans beregning slog imidlertid ikke til, ti han var en altfor farlig mann til at vi turde våge å ta ham med oss. Det eneste vi kunde gjøre for ham var å be styrmannen forsvare ham mot Howell. Båtsmannen skuffelse og frykt ved å høre denne endelige bestemmelse var så stor, at det gjorde oss ondt at vi ikke kunde ta ham med. Vår frakt var imidlertid for kostbar til at vi ikke skulde vise den ytterste forsiktighet. Når jeg sier kostbar, tenker jeg ikke på sølvet eller gullet, som lå vel forvaret i kahytten; men jeg tenker på Mary. Hun måtte nu bringes i trygg havn, fjernt fra de skrekkelige scener hun hadde oplevet. Så gav vi sjørøverne underretning om hvor de skulde finne flåten inne i hulen, og overlot det til dem selv å ro til Apekattøen. Vi var nu atter forsamlet på «Sjøløven». La oss mønstre befal og besetning. Der var først Jens Gås- øen, «Sjøløven»s erobrer og dens kaptein. Han hadde riktignok ikke noget skipperpatent, men han blir lystret like godt for det. Den engelske styrmann er skibets navigatør, og jeg kan da til nød hjelpe ham med det. Så har vi Borneo, negerkokken, Sterke Hai, samt de to sjørøvere, som hadde lovet bod og bedring, og som derfor skulde bli bragt til nærmeste havn. Endelig vår passasjer, Mary, som alle var beredt til å tjene og forsvare. Dette utgjør tilsammen otte