245 vi Jo se på imorgen; negeren tar sig også best ut ved dagslys.» «Det er ikke mannskapet jeg mener; jeg — ja, det vil si Jens og jeg har en passasjer her ombord, som vi gjerne vilde at du skulde ta dig av mor.» «Jeg, hvorfor jeg?» «Fordi det er en dame.» «En dame?» «Ja, en dame! Ta godt imot henne mor; hun har ikke et menneske som bryr sig om henne her i verden uten Jens og jeg. Hun venter på at du skal ta imot henne som din datter.» «Jeg forstår ikke dette jeg gutten min; men når du ber mig ta imot henne, skal jeg gjøre det. Du får siden fortelle mig hvordan alt dette henger sammen.» Av Håkons måte å tale på, hadde moren fått det inntrykk at det var noget ubehagelig ved den ukjente passasjer, mens Håkons opførsel hadde sin naturlige grunn 1 bevisstheten om, at han holdt mer av Mary enn han ennu hadde tilstått for nogen. «Hennes historie henger sammen med vår historie. Hun er uten familje og venneløs, og har delt skib- brudd, fangenskap og frelse med oss. Nu skal jeg hente henne?» Håkon hentet Mary, som nærmet sig de fremmede folk undselig og redd. Hun var for ung, for smukk og så for god ut til at folk ikke øieblikkelig skulde bli inntatt i henne. Snart satt hun midt i den lille klynge av glade slektninger, og syntes som en av dem. Hun kunde snakke norsk, og hun hadde hørt så me- get om gamle Håkonsen, hans kone og allesammen, at hun syntes å kjenne dem før hun så dem. Deres likefremme —hjertelighet gjorde henne snart som hjemme blandt dem, og de glemte likeså snart at de hadde en fremmed i kretsen. Det var en urolig aften; man var så interessert for