- Project Runeberg -  Rudolph Stens Landpraksis / Andet bind /
152

(1913) Author: Karl Gjellerup
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

152

ring. Hvis hun blev hundrede Aar gammel, saa vilde
hun dog ikke blive klogere, — det skulde da være,
at meget tunge Tilskikkelser tog hende i Skole.

Rudolph nikkede samstemmende og smilede. Han
saae Erna for sig, som hun ved Consultationen pleiede
at sidde ganske stift ret op og ned foran ham, som en
Skolepige paa Bænken. Men han kunde vanskelig
tænke sig hende paa Skjæbnens Skolebænk. Han var
vis paa, at hun vilde finde et eller andet Middel til at
skulke.

— Og tænk saa paa Agnes, tilføiede Harstorf ...
Hvor ganske anderledes! Tro De mig, Sten, om hun
saa traadte aldrig saa tidlig ud af Livet, hun vil ikke
have gjennemvandret det forgjæves.

— Det er et Indtryk, som jeg er vis paa Alle, der
kjender Deres Pleiedatter, maa have, om de nu gjør
sig det klart eller ei, svarede Rudolph.

Men mens han sagde dette, følte han en Kuldegysen,
som om en kold Haand havde berørt hans Isse.

Hvor underligt, at Harstorf fra Napoleonsmasken
skulde komme til at tale om Agnes! Og saa netop
denne Vending: „om hun saa traadte aldrig saa tidlig ud
af Livet"! Naturligvis som Modsætning til Erna, der
kunde blive hundrede Aar uden at vorde visere. Men
var det ikke, som om de før, ved Aftensbordet, altfor
letsindig havde givet sig hen til en forhaabningsfuld
Stemning? Og som om denne Samtale, der var gaaet
i en ganske neutral Retning, ved denne pludselige
Vending, som med et betænkeligt Omen, maatte
minde dem om, hvor de i Virkeligheden endnu befandt
sig, hvilket Haab det end maaske kunde være tilladt
at sætte til Fremtiden.

Harstorf følte det samme. Han var studset over sine

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 04:52:57 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/gkrsten/2/0156.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free