Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Krigskommissæren Gustl lå med hendene under hodet
og stirret op i jorden. Han tenkte på sin kone Helene.
Hun var blitt tilbake i Paris; hun måtte forsørge en syk
mor; av og til fikk hun en jobb med å skure trapper.
Han var glad i henne. Denne tidlige morgenstunden lå
hun formodentlig med hans kamerat Willi. Det betydde
ikke så stort. Han selv hadde måttet ha andre i de
elleve månedene han hadde vært borte. Willi hadde
lovet å se efter henne; han var en god kumpel. Teater,
musikk og kino hadde Willi ikke råd til å adsprede
henne med; det var ikke stort annet enn sig selv en tysk
arbeidsløs emigrant hadde å gi et menneske, for å bringe
litt avveksling. Hvis jeg noengang kommer tilbake,
tenkte Gustl, vil Helene være den samme.
Han reiste sig halvt op, skrevde over noen sovende
kropper og kom frem hvor jordhulen hadde mannshøide.
Brigadesjefen Heinz satt på en ammunisjonskasse og
studerte kartet. En fjortenårig spansk gutt, Rafael, lå
og blåste på et bål ved åpningen av hulen. Røken slo
op grå og sur. De hadde funnet Rafael i en
sammen-skutt landsby, hvor han satt på en stenrøis; det var huset
familien bodde i. Var han alene? Ja, han var alene.
Alle de andre var hjemme. Siden fulgte han med
brigaden; ikke som et barn overfor voksne menn, men
snarere som en omtenksom familieforsørger, som følte
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
