Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
20
laen med blek novembersol over takets røde tegl»,
men postmester Benums spissgavlede, lett maling»
slitte hus i Løkkeveien, Herresand, var det ikke
nei. Hverken mamma eller jeg var overhodet i
stand til å opdage at noe i intervjuet var identisk
med noe i virkeligheten. På billedet av oss begge
var mine ben kommet for nær kameraet og min-
net ikke så lite om to tømmerstokker. Forhå-
pentlig skjønte folk hvordan det hang sammen,
men for mig var det faktisk et øieblikk da jeg ikke
riktig visste om et sånt ulykkestilfelle kunde op-
veies av allverdens gods og gull.
Flere venninder ringte op og sa de vilde ramme
inn billedet.
Da jeg kom på kontoret den lørdagen hadde
Fylkesavisen samlet en hel tilskuerskare om sig.
— Av noe vakkert kan en aldri få for meget,
uttalte Hasse Holden og skulte i retning av det
mindre heldige benparti.
Selv kontorsjef Bleken kom ut og strakte hals
for å se.
— Deres mor tar sig fremdeles godt ut, konsta-
terte han.
Tok sig godt ut? Mamma? Jeg blev ordentlig
paff. Jeg hadde virkelig aldri vurdert mammas
utseende, men sannsynligvis bare gått ut fra at
den som var hele en og tyve år eldre enn en selv
ikke egentlig hadde noe utseende.
— Er det redwood de heter de kjempetrærne i
Kalifornia? spurte Holden fromt.
Så hadde vi hørt Hagels stemme utenfor, og jeg
hadde snappet Fylkesavisen og kastet den i ov-
nen. Hasse Holdens halvhøie vits om at det var så
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
