Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
214
Han var roligere, nå. De så på ham og nikket.
Stod litt, for om mer skulde bli sagt. Men Olaus
satt taus med hendene foran sig på bordet — tomme-
len mellem peke- og langfinger. Gunner tidde, han
også.
Så bøide de hodene til farvel.
«Godkveld, tuppene mine,» sa Olaus.
Gunner bukket. Og straks efter var de alle tre
ute i den hvitkalkete gangen. —
Hvordan det hadde gått? Det var ikke lett å
si... På veien nedover Ramstad-bakken la de ut
om inntrykkene sine. Gunner var blitt gal på dem,
det blev de snart enig om. Men han hadde fått
en støkk også, mente Jakoba — han hadde blitt grå
i det fregnete opsynet! — Det kunde være bråsinne,
også! — Men det var Olaus, det kom an på! — Og
han hadde smilt til Birgitte, da han fikk papiret!
— Men han var leiest, når han smilte! — Ja da var
han farlig! — Men han hadde ikke smilt mer enn
den ene gangen! — Nei, det hadde han ikke. Olaus
hadde vært svært så alvorlig. Han hadde ikke rørt
et lem, da Birgitte leste op lønnsforlangendet. — Jo!
En gang hadde han nikket på hodet! — Når var det
han nikket på hodet? — Jakoba trodde det var, da
Birgitte ramset op betalingen for småplaggene. Kan-
skje det hadde snertet ham!
De drev lenge sammen i gaten og snakket, snart
med tvil og snart med håp. Det blev drøie dager, de
som nå kom! Fjorten dager! Men — det var da
ikke noe å kalle sammen nytt møte for, dette? Det
var da ikke noe resultat? Nei, det var det ikke. De
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
