Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XI. Bølger i Gaasedammen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
217
som sit der, vil eg segja eit einaste lite Ord:
Lat ikkje noko narre dykk til aa tenkje berre
paa idag; me er ingenting; Ætti er alt. Heidre
Far din og Mor di, so du kan liva lenge i
Lande!
Det hev vore so myrkt ikring meg ei Tid,
men ikveld er det som eg ser eit Ljos kveikjest.
Og det Ljose hev du Sverre og du Kaare
kveikt for oss; kann det samle Folke, vil Bygdi
bli seg sjølv att, bli Heimen for oss som fyrr.
Og etter alt det eg hev set og røynt, so veit
eg, at kann eg faa sjaa det fyrr eg døyr, so vil
eg døy rolegt.»
Han satte sig tungt ned og saa frem for sig
med fjernt Blik, og det var som den store lyse
Stue var blit en Kirke, og alle blev sittende
urørlige en Stund. Gunnars Skjæbne følte de
som noget af en Bygdeydmygelse, og der var
et tungt Alvor over den lille Forsamling.
Liv kunde ikke længer holde Taarerne til*
bake; da reiste Eli sig og gik hen og satte sig
hos hende; tok hendes Haand fast og trygt i
sin og hvisket: «Graat ikke, Liv; nu blir alt
godt, skal du se.»
Men gamle Præsten Holdt, som havde sittet
med Haanden for Øinene, rettet sig og sa:
«Tak og Ære for de Ordene, Gunnar. Og
Gud inderlig velsigne vor gamle Bygd.» Han
foldet Hænderne fast, og store Taarer trillet ned
over hans rynkede Kinder.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>