Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
De elendige 145
litt trengt ned i hans Hile sjel, han hadde til slutt skjønt
ett og annet, og da han ganske naturlig efter hvert optok
de tanker og meninger som han så å si åndet og levde
i, kom han litt efter litt bare til å tenke på faren med
skam og hjertesorg. Mens han slik vokste op, gjorde
obersten hver annen eller tredje måned en hemmelig tur
til Paris lik en løslatt straffange som bryter meldeplikt
ten, og drog til Saint.Sulpicekirken der han stilte sig
op på den tiden da tante Gillenormand tok Marius med
til messe. Der stod han urørlig bak en pille og våget
snaut å puste, og skalv av frykt for at tanten skulde snu
sig stod og så på barnet sitt. Denne arrete krigeren
var redd for denne gamle jomfruen. Disse utfluktene
var årsak til det forhold han stod i til sognepresten i Ver*
non, abbed Mabeuf.
Denne verdige presten hadde en bror som var klokker
ved Saint,Sulpice og han hadde flere ganger lagt merke
til denne mannen som stod og stirret på barnet, o«
det arret han hadde over kinnet og de store tårene han
hadde 1 ømene. Denne mannen som så helt og fullt
var en mann og som gråt som en kvinne, hadde gjort inn,
trykk på klokkeren. Denne skikkelsen hadde festet sig i
minnet. En dag da han var i Vernon for å se til bro*
ren støtte han ved broen på oberst Pontmercy og kjente
igjen mannen fra Saint.Sulpice. Klokkeren snakket om
det til sognepresten, og de gikk under ett eller annet på,
skudd sammen til obersten. Dette besøket blev fulgt av
flere Obersten som fra først av var meget taus, snakket
tii slutt ut og sognepresten og klokkeren fikk høre hele
histonen og hvorledes Pontmercy ofret sin lykke for søn*
nens fremtid. Det virket til at presten følte aktelse og
ømnet for ham, og obersten på sin side godhet for sogne,
presten. Dessuten er det så at når begge er opriktige
in tt
-iu II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
