Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
252 Victor Hugo
og Marius hørte at han gikk fort bortover gangen og
ned trappen. Med det samme slo klokken i Saint*Médard*
kirken ett.
XIII
Tross alle drømmerier var Marius en fast og handle*
kraftig natur. Vanen til å leve ensom hadde visstnok
utviklet medfølelse og medynk og med det svekket evnen
til å fare op i vrede, men hadde latt evnen til å føle harme
være urørt. Han hadde medynk med en padde, men han
vilde knuse en huggorm. Og det var et huggormbol han
hadde sett. «Det er nødvendig å trampe ned disse elen*
dige,» tenkte han.
Ikke nogen av de gåtene han hadde håpet å se løst,
var blitt opklart; tvertimot var alt blitt dunklere; han
hadde ikke fått vite noget sikkert om det vakre pike*
barnet fra Luxembourghaven og om den mannen han kalte
Hvit, utover det at Jondrette kjente dem. Av de gåte*
fulle ordene som var blitt sagt, hadde han bare skjønt
ett klart, at det laget sig til et bakhold, et hemmelig,
fryktelig bakhold; at de begge to var i stor fare, rimelig*
vis også hun, ganske sikkert faren; at han måtte redde
dem; at det var nødvendig å ødelegge Jondrettes heslige
planer, rive denne kingelveven i stykker.
Han så en stund på madam Jondrette. Hun hadde
trukket en gammel blikkovn frem av en krok og stod og
rotet i noget jernskrap.
Han steg ganske lydløst ned av kommoden. Midt under
skrekken for det som var i gjære og i den redselen fåmi*
lien Jondrette hadde fylt ham med, følte han en slags glede
ved tanken på at det kanskje var gitt ham å kunne yde
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
