Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
376 Victor Hugo
å varsle Gavroche om at en politibetjent var i nærheten,
eide ikke annet trolldomsmiddel enn at stavelsen «dig»
blev gjentatt flere ganger i endret form. Denne stavel*
sen «dig» ikke uttalt alene, men kunstferdig flettet inn
i en setning, sa: «Ta dig i vare, vi kan ikke tale fritt.»
Det var dessuten i Montparnasses ord en literær skjønn*
het som gikk Gavroche forbi, det var ordene: «min dogge,
min dagge og min digge,» hvilket i forbryterslangen vilde
si det samme som: «min hund, min kniv og min kone»,
ordspill av den art var meget i bruk i det store århundre
Da Moliére skrev og Callot tegnet.
Først i tredveårene kunde en ennu i det sydøstlige hjør*
net av Bastilleplassen se et underlig minnesmerke som nu
er glemt, men som er verd nogen linjer, fordi det var et
påfunn av «overgeneralen over den egyptiske armé». Vi
sier minnesmerke, skjønt det ikke var mere enn et ut*
kast. Det var en elefant, firti fot høi, bygget av tøm*
mer og murverk, og den bar på ryggen et hus som tid*
Hgere hadde vært malt grønt, men nu var malt sort av
vær og vind. I denne ødslige, åpne delen av plassen dan*
net den brede pannen, snabelen, støMennene, tårnet, den
veldige kroppen, de fire benene som lignet søiler, et under*
lig og fryktelig skyggebillede mot himmelen. En vet ikke
hvad meningen med det var. Det var som et slags sinn*
billede på folkemakten. Det var mørkt, gåtefullt og vel*
dig. Det var et slags mektig og synlig spøkelse ved siden
av Bastillens usynlige gjenferd.
Bare nogen ganske få utlendinger kom for å se dette
byggverket; folk som gikk forbi, så ikke på det. Det falt
sammen, ved hver årstid falt kalkstykker ut av sidene på
det og skapte stygge sår. «Byens fedre» som det så vak*
kert heter, hadde glemt den siden 1814. Den stod der i
kroken, skummel, skrøpelig, falleferdig, omgitt av et
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
