- Project Runeberg -  De elendige / III /
320

(1930) [MARC] Author: Victor Hugo Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

320 Victor Hugo
et sukk: «Å, nu da vet De vel alt, mener De, herr Pont*
mercy, De som nu er herre lier, at jeg ikke mere bør
se Cosette?» «Jeg tror det vilde være det beste,» sa
Marius koldt. «Jeg skal ikke se henne mere,» mumlet
Jean Valjean, og gikk bortover mot døren. Han la hån*
den på dørhandtaket, låsen dreiet sig, døren gled op,
Jean Valjean åpnet den så meget at han kunde komme
ut, stod et øieblikk urørlig, så lukket han døren igjen og
vendte sig mot Marius. Han var ikke lenger blek, han
var gusten. Det var ikke lenger tårer i øinene, men en
slags sorgens flamme. Stemmen var blitt underlig rolig.
«Hør, herr Pontmercy,» sa han, «hvis De tillater det,
vil jeg gjerne komme og se henne. Jeg forsikrer Dem
at jeg ønsker det meget. Hvis jeg ikke hadde brydd mig
om å se Cosette, vilde jeg ikke ha kommet med den til*
ståelsen jeg har gjort, jeg vilde ha reist; men fordi jeg
ønsker å bli på det stedet der Cosette er og kunne se
henne, må jeg ærlig si Dem alt. De skjønner det jeg
mener, ikke sant? Det er noget som er lett å forstå.
De skjønner hun har vært hos mig i ni år. Først bodde
vi i den rønnen ved bulevarden, så i klostret og til slutt
nær Luxembourghaven. Det var der De så henne første
gang. De husker nok at hun hadde blå plysjhatt. Så
bodde vi i Invalidekvarteret, der det var en have med
et gitter rundt, Plumetgaten. Jeg bodde i en liten bakgård
der, jeg kunde høre når hun spilte piano. Slik var mitt
liv. Vi var aldri fra hverandre. Det varte ni år og nogen
måneder. Jeg var som en far for henne, og hun var mitt
barn. Jeg vet ikke om De skjønner mig, herr Pontmercy,
men å reise min vei nu, ikke se henne mere, ikke snakke
med henne mere, det vil bli vanskelig. Hvis De ikke
finner det altfor galt, vil jeg gjerne av og til komme her
og se Cosette. Jeg skulde ikke komme ofte. Jeg skulde

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 08:34:40 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hvelendige/3/0324.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free