- Project Runeberg -  Litteraturens indre udvikling i det nittende aarhundrede /
56

(1926) [MARC] Author: Just Bing
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VI. Naturlyrik

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

56 LAMARTINE

.Strø mine Tanker over Jordens Fang
lig vissent Løv, som Vaarens Spirer gjemmer,
og gjennem Tryllemagten i min Sang
spred mine Ord som Askeregn og Emmer,
hvis Gnister Ild udover Verden saar!
Vær i min Mund en Røst, som ingen glemmer,
og i min Stemme Haabets Klang, som spaar,
at under Vintrens Veer fødes Vaar.

(Chr. Collins Oversættelse.)

Det er denne Dobbeltfølelse av Sympathi med Naturen og av
Naturens Overmagt, Evighet i bestemt Veksel, Frihet og Ophoøiethet,
som præger den optimistiske
Naturbetragtning i vort Aarhundrede.
Naturen kan hjælpe Mennesket,
Naturen har noget at sige
Mennesket. Naturen høiner Mennesket
op over det selv, derfor elsker
og dyrker Mennesket Naturen.
Shelley fandt sin Revolutionstrang
igjen i Naturen, men en ganske
antirevolutionær Digter som
Lamartine finder sit eget Sinds
melankolske Mildhet og sin
Karakters ophøjete. Ro i den.
Lamartine ligner Shelley i sin
Evne til at hengi sig til Naturen
og i sin Digtnings hensvævende
Se musikalske Klang. Hans
Médita-Lamartine: tions poététiques (1820) gav den

franske Poesi baade en ny
Naturfølelse og en ny musikalsk Stemning. Her er Jehova ikke i Stormen,
men i den sagte Susen. En stille Melankoli, en sagtfærdig
Elskovsklage, en mild Forhaabning, en Hensynken i Naturen, en inderlig
Hjertets Andagt taler ut av disse Digte. Lamartine har altid og
allevegne Trang til Sympathi. Men svikter Menneskene, sviker Venskap,
vender Medlidenhet Ryggen,

da Naturen er der, den dig elsker, den kalder,
saa styrt dig i dens Favn, som dig evig aapen staar.

For Naturen er den uforanderlige, det er den samme Sol, som
lyser over alle dine Dage. Det er den samme Evne hos Lamartine som



<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 19:26:19 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/indreudv/0066.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free