- Project Runeberg -  Inger-Johanne-bøkerne og andre fortællinger for gutter og piger / I. Vi barn. Fra vor by. Karsten og jeg. Hos onkel Max og tante Bette /
125

(1915-1916) [MARC] Author: Dikken Zwilgmeyer
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

125’

kake, saa hændte det merkelige, at Karsten ikke vilde være
ved det at h a n hadde været ræd.

Jeg løp bare fordi dere løp, jeg," sa Karsten. „Og det
var bare fordi det var saa mørkt deroppe at jeg løp ned fra
loftet, — endda det ramlet saa forfærdelig og sa vs-s-s og bum
like i øret paa mig — det er jo bare katter som kan se i
mørke, — men var toldkassereren selv kommet, saa skulde han
nok faat sin varme bekomst — for her er gutten sin her —"
sa Karsten.

Langt om længe kom Maia kokke med forvildet ansigt og
alt vort yttertøi i armene og spurte efter os. Da hun ikke
hadde fundet os i nogen av værelserne, men kontordøren stod
paa vidt gap ut i mørke natten, skjønte hun vi var væk. Hun
hadde gaat og lett efter os længe, og var frygtelig forfærdet
og sint.

Det er jo ikke lignelse til nogen ting at løpe slik," sa
Maia kokke.

Men de som fik sin varme bekomst, som Karsten sa, det
var nok vi det, da far og mor kom hjem. Far vilde
øjeblikkelig ha lys og lygte, og vi maatte følge ham op paa loftet.
Like oppe ved den øverste loftstrap laa det store, gamle
skjermbret og en badebalje av blik veltet over hinanden.

„Her har vi nok jordskjælvet," sa far, „Karsten var vel
saa ræd, at han løp like lukt paa skjermbrettet og rev det
overende."

„Ja, jeg kom nok an i noget —", sa Karsten.

„Du var nok det værste spøkelse selv, du Karsten," sa
far, „imorgen skal jeg faa en mand op paa taket for at faa
rettet paa takstenene, saa der kan bli en ende paa alle disse
underlige lydene dere gaar og hører paa."

Tænk at det bare hadde været skjembrettet og badebaljen
vi hadde været saa livende ræd for! Karsten saa yderlig flau ut.

Men mor sa at de som var døde, hadde det saa meget bedre
oppe i himmelen at de nok ikke vilde komme her igjen.

Og det er vist sandt. For hvad moro kunde nu, ret
betænkt, en død toldkasserer egentlig ha av at gaa og somle i
mørket oppe paa et gammet loft.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 11:03:30 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ingerjohan/1/0137.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free