- Project Runeberg -  Inger-Johanne-bøkerne og andre fortællinger for gutter og piger / I. Vi barn. Fra vor by. Karsten og jeg. Hos onkel Max og tante Bette /
159

(1915-1916) [MARC] Author: Dikken Zwilgmeyer
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

159’

„Klokken syv — men ialverden, — jeg maa reise straks jeg "

Jasaa — haster det saa da?"

„Jeg skal si Dem jeg er ute paa en fornøielsestur."

Jasaa."

„Og saa skulde jeg egentlig være hjemme kl. halv et."

Jasaa, den er halv to nu —"

UF, folk som bare sier „jasaa", er saa ufordragelige.

Tilslut fortalte jeg ham altsammen, for jeg maatte jo
meddele mig til nogen.

Jasaa da," sa han.

Og saa hadde jeg tilogmed reist forlangt, saa jeg ikke hadde
penger nok at komme tilbake med heller.

Hvad ialverden skulde jeg gjøre? Var det ikke for skams
skyld, skulde jeg gjerne sat mig plat ned paa marken og graatt.
Ja det skulde jeg.

Saa kom der nok et tog, og manden med uniformsluen gik
fra mig.

Tænk, her maatte jeg være i hele fem timer!

Ikke for det, jeg skulde nok gjerne være her, for her var
saa yndig; oppe i bakken derborte saa der saa jordbæragtig ut,
men tante Betty — tante Betty —

Bare hun ikke myrder mig naar jeg kommer hjem!

Jeg gik opover til jordbærbakken, for jeg kunde jo likesaa
godt gaa derop, naar jeg allikevel maatte være her i fem
timer.

Det var akkurut som jeg trodde. Hele bakken yrende fuld
av de deiligste, sværeste jordbær. Pyt san, det var ikke saa
farlig igrunden om jeg var ute paa denne lille turen. Jeg gik
længere og længere. Der stod en liten gut paa fem-seks aar
oppe paa et gjærde og plystret med en liten rød mund. Han
saa forfærdelig snodig ut.

„Hvad heter du?" sa jeg.

„Olemand — end du?"

Jeg sa hvad jeg het.

„Hvor langt kan du spytte?" sa Olemand.

Vi forsøkte begge to hvem som var flinkest.

„Kan du plystre ogsaa"5" sa Olemand.

Ja, det kunde jeg perfekt.

„Kan du hænge bak paa vogn naar hesten løper rigtig fort?
sa Olemand.

„Ja, udmerket. Denne gutten likte jeg godt. Tænk, saa

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 11:03:30 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ingerjohan/1/0171.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free