- Project Runeberg -  Inger-Johanne-bøkerne og andre fortællinger for gutter og piger / I. Vi barn. Fra vor by. Karsten og jeg. Hos onkel Max og tante Bette /
166

(1915-1916) [MARC] Author: Dikken Zwilgmeyer
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

166’

selv klavret op i baaten; og siden saa lempet jeg ham selv opi.
For han hadde ligget saa længe i vandet at han var likesom
fra sig i det første, ser dere. Og saa hadde den klodrianen
Leif latt den ene aare flyte fra sig. Den fløt utover. Saa
maatte jeg vrikke mig utover efter den med den ene aaren jeg
hadde, inden jeg kunde ro iland.

Jonas var kviknet litt til, inden vi kom til bryggen, og skar
i at graate med en eneste gang; saa graat Leif og Annemari
ogsaa. Jo det var et lystig kompani.

Der kom løpende folk til, koner og mænd og barn, fra alle
kanter.

„Aa nei da, her kunde skedd en stor ulykke her," ropte
kjærringene.

„Aa, det har ingen nød," sa en gammel fisker, „hun har
været paa sjøen før, den der," sa han og pekte paa mig.

Ja, det kan du lægge bek paa," sa jeg. Saa lo de
allesammen.

„Du er nok av den rigtige sorten du," sa den gamle
fiskeren.

Saa tok Annemari og jeg Jonas mellem os, og saa løp vi
hjemover. Leif kom brølende efter uten lue.

Men siden roste alle folk mig forfærdelig fordi jeg hadde
hoppet paa sjøen dengang. Igrunden var det ikke spor av
kjækt gjort, for jeg tænkte ikke før jeg var i sjøen. Og ikke
var det saa farlig heller.

Men Annemaris mor gav mig en brosche med en blaa sten.
Det skulde være likesom en redningsmedalje, sa hun. Den er
jeg forfærdelig glad i. Hun fulgte mig ind til onkel Max og
tante Betty, og roste mig umaadelig.

Jeg er kry av dig," sa onkel Max og lespet som han altid
gjorde naar han blev litt højtidelig. Tænk, siden hørte jeg
tante Betty si til onkel Max:

„Ved en omhyggelig opdragelse kunde der maaske bli noget
av det barn — der er dog noget ved hende —"

„Jeg skulde mene det," sa onkel Max endnu mer høitidelig
end før.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 11:03:30 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ingerjohan/1/0178.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free