- Project Runeberg -  Inger-Johanne-bøkerne og andre fortællinger for gutter og piger / IV. Fire kusiner. Annikken Prestgaren /
153

(1915-1916) [MARC] Author: Dikken Zwilgmeyer
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

153

Annikken og Per Krafft gik ned gjennem en smal gang
med spiræa paa begge sider. Der var ikke rum for mere end
én i bredden. Annikken gik først, Per efter. Pludselig vendte
Annikken sig om.

„Nei, det kan være det samme, det var igrunden ingenting
jeg vilde," sa hun hurtig. Hun forsøkte at komme tilbake
forbi Per i den smale havegangen.

Med en eneste gang var Per igjen overlegen; de smilende
øine saa ret ind i hendes.

„Nei, nu slipper du ikke, hvad var det du vilde?"

„Nei, jeg vil ikke," hun kjæmpet for at komme tilbake.

„Nei, vet du hvad, nu vil jeg vite det," han saa smilende
paa hende hele tiden.

Annikken blev pludselig rolig. „Ja jeg kan godt si det
ogsaa," sa hun alvorlig.

„Hvad er det da?"

„Aa, det er bare det, at hvis du tror jeg er indtat i dig,
saa tar du skammelig feil."

„Hvad — hvorledes," — han lo og saa paa hende.

Annikken saa paa ham et øieblik:

„Forresten er du lumpen helt igjennem," sa hun uhyre
alvorlig.

Annikken samlet sig og tænkte efter alt det hun hadde
bestemt sig til at si. Hun husket ikke en eneste av alle de
sætninger hun hadde laget sammen i nattens stilhet. Hun
stammet og blev endda rødere.

„Jo, Ebba sa at jeg hadde suget ut det ormebitet fordi
jeg var indtat i dig, og det er ikke det spor sandt — jeg er
ikke det pluk indtat i dig — nu vet du det — for kanske
Ebba har sagt det til dig ogsaa."

„Nei, du kan vist ikke utstaa mig, Annikken," han saa
hende alvorlig ret ind i øinene, „desto mer taknemmelig maa
jeg jo være dig." De mørke, graa øine slåp ikke hendes et
øieblik.

Annikken saa bort.

„Det er saa forfærdelig leit at folk skal si saant — og

og —"

„Annikken, se paa mig, er det sandt at du ikke kan utstaa
mig?"

Annikken saa hastig paa ham, men saa straks bort igjen.

»Jeg synes du er ekkel mange ganger," sa hun nølende.

„Hvorledes det?"

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 11:03:53 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ingerjohan/4/0165.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free