17 gå med de gamle beksømmene til matrosdressen, mamma? — Ja — dere får få dem da, kan ikke du Hans stikke innom Simonsen og ta dem ut? Si at jeg skal komme og betale, stemmen hennes blev usikker og lav. — Uff — Simonsen er så ekkel så — — — — Ekkel? Eva lot som hun ikke forstod. — Kan ikke du hente dem, mamma? — Ja. — Ja, sa Hans sjenert, og så engstelig på henne — eller om jeg bare kunde få penger med mig. — Jo, jo, jeg skal snakke med pappa, så ordner - han det nok — — — — Har han fått penger nu da? Hun skjen op. - Den lua mi er bra fæl også, men enn beksømmene da — se her! Han holdt foten op foran moren. — Ja, ja, ja, sa Eva fort og pint — jeg har jo lovet dere. Hun måtte ta sig sammen for ikke å skrike ut, briste i gråt av ydmykelse. Den gamle frasen om nøisomhet svevet henne forbi, men hun fikk sig ikke til å bruke den. Det var Hans som - hadde rett. Beksømmer og matrosdress, det hadde . ingenting med ydmykhet eller nøisomhet eller for- sakelse å gjøre — det var bare latterlig . .. Da de endelig gikk var det som om trettheten slo sammen om henne — den rare lammende likegyl- dige trettheten hun alltid måtte kjempe mot når hun var alene. En uhyggelig lengsel efter bare å legge sig ned — sove og sove, hvile og glemme. Og hver dag måtte hun begynne på nytt — tigge Gud om kraft til å gjøre dagens arbeide — så hun ikke bare lot allting ligge fordi hun syntes alt hun stred med 2 — Geijerstam.