—— HOGST «JET ST ERT TE SE AR PE å EEE 18 var så nytteløst. Hun fikk allikevel aldri gjort det hun vilde og måtte og skulde. - Så lenge hun ennu trodde det var en overgang, hadde det gått så lett — som en sport og en lek bare, eller som hadde hun vært med i en krig og slåss for et mål, der seiren var en soleklar ting. Nu syntes hun ofte at striden hadde gjort henne til en uglad og gideløs krøpling. Det var bare det ensformige, å Å holde ut — alltid det samme angstfulle gledesløse. Det eneste hun syntes hun visste, var at fortere eller langsommere blev det bare verre og tyngre enn det hadde vært. Og langt borte skimtet hun en svim- lende avgrunn, som vilde komme til å sluke dem alle til slutt. — Hun satte opvasken sammen på kjøkken- benken. Vannet var ikke varmt ennu, så hun kunde ta soveværelsene imens. Og så var det middagen og kaffen og opvask igjen. En lang ensformig kjede av ting, som bare måtte gjøres. — Om og om igjen — — dag efter dag. Og innflettet i alt dette som en mono- ton forgnålet vise — den nagende bekymringen for daglig brød i aller nakneste forstand. Idag var det syttende mai — hun måtte gjøre no- get for barna. Pynte op litt. Og holdt været sig, kunde de jo spise eggedosis på altanen. Kunde hun bare finne på litt ekstra godt til middagen. Hvor hun skulde ta det ifra bare? - Det var så lite hun kunde gjøre av alt det hun gjerne vilde. Hun hadde fått | lære sig til å si nei — og nei og nei igjen — til alt de bad om, små uskyldige fornøielser, og ting de vir- kelig trengte. Hun hørte datterens ord igjen: Tror du det er så morsomt å være barn? Og plutselig brast hun i gråt. Hun hadde ikke lett for å gråte, så hun blev redd sig selv, skamfull også. Og hvorfor gråt hun —