| 19 hvorfor gikk hun her så uglad og forpint hver evige dag? Det de kunde miste — det som kunde tas ifra dem, var det ikke ting bare — utallige små hus- guder? Nei — hun rystet heftig på hodet — det var ikke det, det var ikke ting bare. Det var det at hun ikke kunde verne og trygge barna, at den jord deres røt- ter skulde suge næring av blev sumpet og skrinn, at luften de skulde puste i blev dårligere for hver dag. Hun hadde strevet for å holde dem utenfor, men det var en nytteløs kamp. Det var ikke det at hun måtte nekte dem både det ene og det andre. Men ofte måtte de gå med fillete sko og gamle avvokste klær. Og så ikke orke, ikke kunne svare på alle deres spørsmål om hvorfor det var slik og slik. De mente nok ikke å pine henne, men de kunde være så gru- somme sånn, som bare barn kan. Det hadde hun også skjønt, de likte ikke å be ka- merater med sig hjem, for de så at deres hjem var ringere med mat og alt sånt enn de hjemmene de andre kom ifra. Ikke så hun stort til dem heller, det var skole og lekser, og ellers så rekte de mest ute. Og det selskap de hadde der var ikke det beste — barna til all den forlorne halvfinhet som kri- gen hadde skapt rundt dampskibsbryggen. Christian — de var kommet så langt fra hver- andre, han og hun. Han gikk bare der og tidde og tidde om alt det som var deres, eller forsøkte å gjøre det bedre enn det var. Hun hadde opgitt å snakke med Christian om dette — det daglige, alt som skulde skaffes. Det var jo slikt som måtte møtes, måtte sees i øinene. Alltid var det der, enda hun syntes hun hadde presset det ned til et minimum, som bare for et par år siden vilde ha stått for henne som en umu-