20 lighet. Hun var ikke praktisk, kunde ikke sånn helt til bunnen spare og knipe. Hun hadde ikke anlegg for det, nei, slikt måtte man visst være født med. Enda hun syntes hun burde ha lært, lært sånn at det måtte ha gravd sig inn til bunnen av hennes vilje, gjennem ydmykelsene, de halve avslagene hos gretne handelsmenn, hvor gjelden steg og steg — av alle disse tusen nålestikk, som aldri lægtes, åt omkring sig, og fikk henne til å føle sig uappetittlig og uren- slig. Og allikevel så måtte hun tåle og ta det, ydmyke sig om og om igjen skamfull og fortvilet, med sta- dig nye utflukter, løfter og hele og halve løgner når hun ikke visste sin arme råd fordi nakne skjære svelten stirret på henne og alle de hun hadde om- sorg for. Og det hadde blitt en slags råd fra dag ul dag — meget lenger enn hun orket tenke på nu. Gud, Gud, hun hadde alltid trodd han hadde en mening med dette, men til og med hennes tillit til ham syntes hun gled lenger og lenger bort nu. Det var som hun ikke maktet holde ham fast enda hun tigget og bad, at han måtte holde sin hånd over hennes og henne. Men i glimt av skjærende angst var det som hun stundom forstod, at Gud hadde forlatt henne, fordi hver dag i hennes liv var uærlig. Alt hun gav, alt hun forsaget, og hvor meget hun enn strevde så hadde hun latt sig tvinge inn i løgn og utflukter. Og alltid så lå det under selv om hun ikke belt vilde se det, at nu krevde Gud av henne en ting som hun prøvde komme sig ifra med tusener av undskyldnin- ger. Hun prøvde si sig selv, at hun gjorde hvad hun kunde, men var det sant? Var hun det for Christian,