21 som hun skulde være? det som kunde få ham til å rive sig løs fra den dvalen hun syntes han gikk i? Hjelpeløs stirret hun inn i dette, som hun hadde spurt og spurt om uten å få svar. Visste hun bare hvad hun skulde gjøre, så vilde hun jo så inderlig gjerne. Og hvad Gud hadde lagt på henne nu, det var jo ikke alt hvad hun kunde bære. Han kunde ta Chri- stian fra henne — barna. Han kunde ta henne fra dem . . . Bare hun visste — bare, bare hun visste. Men han gikk omkring og tidde, Christian, og de gangene hun forsøkte komme innpå dette, som hun visste gnog og brente dem begge, vred han sig unda — brå og hissig og utålmodig. — Og det var så rart, for i de gode dagene hadde han delt med henne planer, forhåpninger — alt. Lenge trodde hun — han vil spare mig for dette, han vil forsøke å holde det for sig selv, på samme vis som hun hadde gått uten å pine ham med sine tanker, sine bekymringer. Nu trodde hun ikke det lenger. Nu syntes hun bare at hun ingenting skjønte, annet enn noget nagende ondt og bittert som hun forsøkte kvele og dysse ned: at han var likeglad med altsammen. Enda hun visste, at det var ikke sant. Hun så jo at han hadde det ondt. Og hun kunde lengte vilt efter å få vise at hun var hos ham alltid. Men han grov sig bare ned i sitt, gjemte og ruget over det, febrilsk og nervøs og ikke til å komme nær, hverken for barna eller henne. Hun syntes ikke hun hadde gitt ham grunn til det ved å kreve noget for sin egen del. Det var nok sant, at hun elsket vakre klær og smykker og fest — alt det som penger kunde gi, men det var ikke det hun sørget og savnet nu. Nei, det hun sørget over, var bitter for og stod