22 her og gråt for, det var at han hadde latt henne alene når hun syntes de to skulde ha holdt hinannen så fast som røttene holder treet. Og idag forstod hun, at noget særs måtte ha hendt. Det var ikke det, at hun hadde sett lensmannen gå på kontoret — for ikke var det første gang de hadde ham gående i huset her. Men Christians an- sikt da han kom inn til frokosten — den rare hjelpe- løse minen hans da han gjemte det brevet. . - Og igjen fikk hun den ømme sugende lengselen efter å å få dele og hjelpe. — Sånt syntes hun bare ikke hun kunde si til Christian. Det skulde han kunne forstå uten ord — ellers blev det så flaut og dumt og me- ningsløst. Han hadde selv skremt og tvunget henne til å krype i inn i sig selv, og gjemme på alt det hun hadde sånn brennende lyst å gi. Hun syntes hun måtte kjempe for å bevare sin kjærlighet til Chri- stian — sin ømhet, så hun måtte bruke all sin vilje for å være ham god. Den medlidenhet hun ofte følte hadde hun forsøkt å døive, fordi den bare gjorde ham ringere i hennes øine. For den Christian hun hadde elsket alltid, var der jo — under det skall han gjemte sig bak, visste hun han fans. Visste — tvers gjennem tvil og angst og ensomhet — brennende sikkert, at engang måtte skallet briste, ishammen smelte for hennes ømhets varme åndedrett. Og hun skulde få ham tilbake, hun og barna. Eldre kanskje — gråere og mere sli- ten, men likevel den Christian hun hadde elsket og elsket ennu. Selv om det stundom kunde komme over henne som en iskald, grusom tvil, at kanskje var det et minne bare, som hennes hjerte var fylt av. Forstod han hvad det var for en farlig lek han lekte — at deres kjærlighet kunde forblø sig på å