rer Jr | v 23 gå slik og bære hver for sig i ensomhet og EN tl byrden blev så tung, at ha segnet ned til verkbrudne krøplinger? | Hun visste nok, at andre levde slik — tusen på tusen rundt omkring i verden, i kår som vel var enda tyngre enn deres, kjempende, gråtende og tiggende om lov til bare å få tjene daglig brød for sig og sine. Og allikevel — allikevel. Fans der virkelig ikke manns gjerning for hver den som trofast vilde — helt ut? Hjemmet her — alt det hun stred for å bevare — hun skulde gladelig gi det fra sig den dag Christian kom og sa de måtte begynne fra nytt av. Smått eller stort, det var det samme — bare de slapp å miste det inn i en enda større gråhet og håpløshet. Guri — den tytende tiggerkjerringen borte fra Fjæra, som stod i dører og bakganger og bad for unger og mann — og kanskje mest for sig selv. Eva blev het — det var jo bare en gradsforskjell mellem dem — og kanskje var Guri den ærligste — Guri sa: gi mig! Var det annet enn almisser de levde av — falsk kreditt — hele og halve løgner — for å holde sam- men de falleferdige murene rundt sin posisjon, sin overlegenhet og sin stolthet? Den gangen hun møtte Christian syntes hun hun hadde gått og tidd i alle år om sitt. Om drømmer og lengsler efter at Gud skulde gi henne noget å leve for — uten hjem som hun hadde vært, forkuet og ensom: Foreldrene blev skilt da hun var ganske liten, og moren giftet sig igjen og døde nede i Kjøbenhavn, så hun hadde ikke det aller blekeste minne om no- gen mor. |