24 En tante, som var enke, hadde tatt dem i huset. henne og søsteren Margit. Hvorfor faren som ikke hadde giftet sig igjen, ikke kunde ha dem, hadde hun aldri fått vite. Hun husket ham bare fra korte be- søk, som en stor, blond og stillferdig mann. Og fat- tig måtte far ha vært, det forstod hun. Det hun husket best var den dagen tante Anna hadde leiet henne og søsteren gjennem frem- mede gater, op i et fremmed hus for å si farvel til far, som lå og skulde dø. Hun hadde ikke hatt vett til å gråte, hadde bare sittet så stille og bortkommen og stirret på den store sengen, hvor faren lå elendig og mager og næsten ukjennelig. Og så hadde hun gått sin vei igjen uten å forstå stort. Det var først senere det gikk op for henne, som en aldeles ufattelig skrekk, hvor grenseløst ensom hun var nu. I grunnen hadde hun visst alltid gått og ventet på at han skulde komme en dag og føre henne hjem. For noget hjem hadde ikke tante Anna gjort det ringeste forsøk på å skaffe henne. Et av hennes første minner var dengang hun satt med et lite rødmalt skrin i hånden. Hun så ikke omgivelsene lenger, ante ikke i hvilken av de grå ga- tene det var. Men hun hadde pakket alle sine kjæ- reste iing, og sin nye kjole i skrinet, for å gå til sin mamma, som måtte finnes et eller annet sted, hun visste bare ikke hvor. Men så fant de henne og bar henne hjem, og så fikk hun ris og måtte i seng. Hun hadde gått fordi de andre ungene hadde ertet henne og sagt at hun ikke hadde nogen mamma, bare en tante. Og så hadde hun gått for å finne sin mor — hun måtte da finnes, for alle de andre hadde jo mammaer. Da var hun visst seks år eller så. Tante Anna hadde hatt et eget lag å stenge mun-