25 nen på henne med sitt: kjære barn, Gud styrke dig og oss alle — det lot henne alltid forstå at der var noget med henne, man ikke kunde snakke om. Hun syntes at hele hennes barndom krøp sammen, trist og forkrøblet under dette, at hun ikke var som andre, at folk så på henne, som noget rart, og var så ekkelt vennlige. | Da hun kom ut i livet satt den skrekken i henne og gjorde henne sky og uglad og ensom. — Til hun traff Christian, og han løftet henne op i armene sine og bar henne og elsket henne. Og hun fikk folde sig ut og være sig selv, slik Gud hadde skapt henne, glad og god og glad igjen. Nu syntes hun ofte at hennes barndom var kom- met tilbake med all sin fattige forknytthet og ensom- het, fordi hun ofte ikke kunde skjønne annet enn at de var en byrde — både hun og barna. Var det slike minner de skulde ta med sig ut i livet om et hjem — om far og mor? Var det dette hun skulde gi dem med på veien — tror du det har vært morsomt å være barn? * Han tok et skippertak engang imellem, Christian, og skaffet penger når kravene meldte sig slik at han måtte. Men hun visste jo at det var lån av gamle venner — nå ja, den slags som man høflig kal- ler lån ja. Men det var bitre penger, og de forslo så lite. Blev til et avdrag her og der, til forlengelse av kreditten. Eller også solgte de — malerier, gamle arvede møbler og litt av hvert, som gjorde hjem- met ringere og efterlot gapende sår. Men gjelden steg, likeså sikkert som elven tømmer en sjø under tørken. De hadde forresten ikke mer å selge heller RANA BIBLIOTEK