26 nu. Der var pant i alt for renter og skatter og gjeld. Hver ting hun tok i — bordet hun dekket med kre- dittmat, stolen hun satt på, sengen hun sov i — ja huset og haven. Intet av alt dette kunde hun kalle deres lenger. De fikk bare lov å sitte der, bruke det så lenge menneskenes nåde og medlidenhet og tål- modighet varte. Og det verste — det som alltid fikk hennes hjerte til å skjelve i sår angst og ømhet, var tanken på at det gjaldt noget mere enn bare henne og Christian — det gjaldt barna. Og hvad visste de, hvor meget forstod de av alt dette, at hjemmet litt efter litt smul- dret sønder? For barn — de tier, mer enn voksne om alt de tenker og vet. Som Hans engang der var utpantning og lensman- nen gikk og skrev op, sjenert og stillferdig som bad han om undskyldning for hvert skritt han tok. — Mor, buste gutten ut, du kan få den bankboken min. Og da hun svarte med bare å slå det hen, brast han i vill gråt og sprang ut. Hun hadde ikke snakket med ham om det siden — heller ikke hadde hun or- ket fortelle ham at bankboken hans var tom. Det var lenge siden de hadde måttet gripe til de ressursene, barnas sparepenger — dåpsgaver og gaver til jul og geburtsdager. Urett hadde det vel ikke vært akku- rat, men sårt å tenke på sønnens allerede plyndrede gave, det offer han hadde villet gi fordi han skjønte mer enn hun vilde forstå. Han hadde jo alltid fab- let om å kjøpe sig bøsse og fiskestang og cykkel for de pengene. * Ikke sørget akkurat, men visst hadde hun grem- met sig hver dag mens det store millionforetagendet