27 smuldret sønder og endelig ramlet. Mest nu efterpå forresten, når hun tenkte tilbake, for den gangen hadde hun ikke riktig forstått hvor galt det var — og det hadde visst ikke Christian heller før det var for sent. Ja, forstod han det da, forstod han dei egentlig nu? Han gikk ennu omkring og puslet med dette gravlagte lik, mens livet raste forbi. Lett var det vel ikke for ham å kunne forstå — verre for ham enn for andre. Han som hadde vært med om å skape og styre, basert som det var på hans op- finnelser — hans idéer. Det som vel ikke var minst bittert for Christian, rett inn i hans mannfolkstolthet, og som gjorde rui- nen fullstendig, var at hans opfinnelser hadde vist sig å ikke svare til forventningene — hvad det nu kom av. Det blev for dyrt bl. a. Flere ting han hadde opfunnet og forbedret blev distansert av an- dre ennu bedre, raskere og fremfor alt billigere me- toder. Christian sa de var dårligere, og kanskje var det så, men som tidene var i massefabrikasjonens tegn var der ingen — iallfall ikke. av dem som solgte, som spurte efter det. Og nu stod de store fabrikkene der med sine ma- skiner som rustet mellem alt det andre som forfalt. Elektrisitetsverket hadde kommunen overtatt mot å svare dets renter i banken. Og det skramlet og gikk på et slags vis, selv om restansene var så store at der aldri blev noget til amortisasjon av noget som helst. Hun husket hvordan han kom hjem en dag, Chri- stian, og med en spøk, en munter gest, hadde sagt — for det var jo bare en overgang til alt kom i gjenge igjen — at han hadde fått posten som bestyrer der. Og han hadde nevnt lønnen han skulde få. Den