28 gangen stod det for henne som en umulighet å kunne leve av noget så latterlig lite. Hadde hun bare hatt de pengene nu! | Og hvad det hadde kostet ham av ydmykelser å skulle lyde og styres av disse små lure mistenksomme bygdehjerner, som satt i verkets styre. Som bare trakk sig inn i et skall med pigger på hver gang han foreslo en eller annen forbedring. Bestandig trodde de han vilde snyte sig til en eller annen fordel. De hadde jo sett på Christian som en slags Gud, som velsignet bygden med manna engang. Nu var han bare en mislykket projektmaker, og de lot ham forstå at det var en aldeles ufortjent nåde, en vel- gjerning at han fikk den posten. Og eftersom tidene blev dårligere, presset de hans lønn ned gang på gang, samtidig som de øket hans arbeide. Til han endelig en dag sa nei, rasende og ydmyket over alle disse nålestikk og skambud de syntes han bare burde takke for. Innerst inne hadde han vel trodd de måtte gi sig, fordi de ikke kunde undvære ham. Men de innsatte bare en ny og enda billigere mann, som hørte bygden til. Og så var han satt helt utenfor, Christian. — En mann, som har hustru og barn, har vel ikke lov å være stolt — hun husket ennu som et sårt hugg, at det hadde han sagt. Og hvad de hadde levd av siden ...? I begynnelsen hadde han forresten tatt det med godt humør. Han tvilte ikke på at han skulde finne noget annet. Han hadde jo et navn, og forbindelser, så han skrev og forhørte sig både her og der. Men han fikk nei overalt. Det hendte at han intet svar fikk. Det eneste han fikk tilbud om, var å kopiere planer på et fabrikkontor, men det hadde ikke blitt til å sulte ihjel på. Og som svar på annonser hadde han fått nogen