29 temmelig mystiske tilbud om plass mot å skyte inn kapital. Bondefangere, sa Christian, og forresten så hadde jo ikke de nogen kapital. Han hadde rast, truet med å reise til Svalbard — gjerne som grubearbeider eller fangstmann. Den gangen han sa det hadde det bare ergret og skremt henne. Nu tenkte hun at alt vilde være bedre enn det som var — selv ensomheten. Heller gå og vente, lengte efter ham, og så vite at der hendte noget. Hun forstod ham ikke nu, at han kunde gå slik i det uendelige og bare vente på at noget skulde komme dettende ned fra skyene. Trodde han ennu at alle disse forsøkene på å reise ny kapital skulde lykkes, så han kunde få fabrikkene i gang igjen på nye premisser? Dag efter dag satt han der på sitt arbeidsværelse mellem planer og tegninger og utkast. Var det kanskje en lek han lekte for å narre henne, og kanskje ikke minst sig selv? De dagene posten kom kunde han livne op, bli rastløs og febril. Da skjønte hun han håpet ende- lig å få svar fra nogen av sine forbindelser, at de vilde støtte hans planer og idéer, hvis realitet hun ikke kunde bedømme, fordi han aldri snakket med henne annet enn rent løselig — når han en sjelden gang fikk et svar han mente han kunde bygge et håp på. Naturligvis resulterte det ikke i annet enn at han kunde bli noget av den gamle Christian, glad og spøkefull. T et slags feber av rastløshet kunde han gå og lage idéer, utkast til små opfinnelser han fablet om skulde bli massefabrikasjon og gi millioner, som hårnålen, eller var det sikkerhetsnålen? Den gangen han opfant noget av virkelig verdi,